Tilblivelser

på kunstavisen.no 03.09.2020

Åsa Cederqvist: «Mama Dada Gaga», video Foto: Lisabi Fridell/Cederqvist

«Kommer du alltid vara min mamma?» En liten pike med store øyne ser på oss fra videoskjermen i galleriet KRAFT i Bergen. Det er rørende, effekten er sterk. Jeg blir umiddelbart betatt av Åsa Cederqvists video «Mama Dada Gaga».

Åsa Cederqvist & Hanne Friis: INVITERT N°3
KRAFT, Bergen
Står til 18. oktober 2020

Hanne Friis: «Topografi III», plantefarget bomull, håndsydd, 2020 © Hanne Friis/BONO Foto: Jannica Luoto/KRAFT

Hyllest til naturen

KRAFT gir hvert år en kunstner bosatt i Norge mulighet til å invitere en utenlandsk kunstner til et felles prosjekt. Hanne Friis er kjent for sine tunge, vakre tekstiler som henger på veggen eller ned fra taket, eller står på gulvet som objekter. Denne gangen har hun sydd, foldet og presset stoffene sammen slik at det oppstår mønstre som minner om frosne bevegelser og prosesser i naturen. Topografi har, for eksempel, steinens grålige farge og struktur. Verkene har et markant og sanselig nærvær, men formene er åpne. De lar seg ikke forstå på entydig vis. På veien inn til Friis passerer vi ikke bare videoen, men også noen rekvisitter derfra som stimulerer vår mulighetssans. Et godt kuratorisk grep av Kirsti van Hoegee.

Åsa Cederqvist: «Mama Dada Gaga», video © Åsa Cederqvist Foto: Jannica Luoto/KRAFT

Et fødende univers

I «Mama Dada Gaga» er tre generasjoner kvinner bokstavelig talt kjedet sammen; kunstneren, datteren og moren. De ser like ut, i rosa silikondrakter, men alderen skaper variasjon. Cederqvist er opptatt av kretsløpet mellom repetisjon og fornyelse. Kvinnene opptrer i lek og rollespill; de danser på en gressplen, griser seg til med bløt leire, føder barn etter tur. Og hele tiden snakker de om livet og døden, og om hva det vil si å være kvinne, kunstner og mor. 

Men Cederqvist slår opp et enda større lerret; her er flere betydningslag. Det er ikke bare kvinnene som føder. Noen sminkescener knytter forbindelsen mellom samtiden og urgamle ritualer. Et par briller gjør det mulig å se inn i fremtiden. En deig står og gjærer på kjøkkenbordet. Når kvinnene hopper oppi bollen, blir også de eltet og knadd. Til slutt blir de borte i den esende, uformelige massen. Har de forsvunnet for godt, eller vil de dukke opp igjen når baksten er hevet? Og i så fall: i hvilken form? I «Mama Dada Gaga» er hele universet en sydende smeltedigel av skapelse og destruksjon, hvor ingenting har en fast identitet, men alt er underveis, på vei mot noe annet. Cederqvist er ikke opptatt av hva kvinnen er, men av hva hun kan bli. Vi kan kalle det for kvinnelige «tilblivelser», for å låne et begrep fra filosofen Gilles Deleuze.

Tenkende kraft

Cederqvist viser frem kropper i bevegelse og svulmende og formløse substanser. Kunsten hennes er affektiv og pirrer våre sanseorganer. Hun arbeider tilsynelatende lekende og intuitivt. Men ifølge Deleuze har bevisstheten også en sanselig side, som hverken fungerer målrettet eller rasjonelt. Den setter tanken i bevegelse, istedenfor for å ordne og begrepsfeste objektene og fenomenene. Slik kommer vi på sporet av tingenes «tilblivelser». 

Jara Marken: «Wild is the Wind», utstilling av betongskulpturer og malerier på tekstil i Prosjektrommet. Installasjonsfoto: Jannica Luoto/KRAFT

Det er noe smittende ved denne estetiske praksisen. Det oppdager vi når vi går inn i prosjektrommet på KRAFT og ser på Jara Markens betongskulpturer. Marken gikk ut av Kunsthøgskolen i Oslo i 2018. Ved første øyekast virker skulpturene grå og tunge. Men det skal ikke mange tonene til fra musikken i «Mama Dada Gaga» før de blir lette og grasiøse. Det er like før de begynner å danse.