Allan Christensen (f. 1940) er en mann som gjør seg bemerket. «Mørke gjerninger», «En brennende knyttneve», «Kjemper med engler». Dette skrev kritikerne om hans utstillinger da han trådte frem som kunstner i Bergen på 1990-tallet. Se www.allan-art.com Mitt eget bidrag var essayet Smertens lyst, skrevet i 1996 og utgitt som en egen publikasjon. Jeg gjengir det her, med noen små endringer, for å hedre Allan i det han går inn i sitt 81. år.
Hvordan ble verden skapt? I norrøn mytologi beskriver en spåkone (en volve) det slik:
Sol skein sunnan
på steinar i sal,
då grodde grunnen
med grønnan lauk.
Sol kom sunnan,
syster åt manen,
slo hogre handi
om himmelhestar.
Sol visste ikkje,
kvar salar ho åtte,
Mane ei visste
kvar makt han åtte,
stjernor ei visste kvar
stader dei åtte.
Hittast æser
på Idavollen,
og horg og hov
høgt dei timbra.
Dei avlar lagde
og eigner smidde,
dei tenger laga
og tòlar gjorde.[i]
Da jorden var skapt, møttes gudene (æsene) på en smaragdgrønn gressslette (Idavollen). Her bygget de alter og gudshus (horg og hov), laget smier (avlar), gjenstander (eigner) og redskaper (tòlar). Alt var såre godt.
«Nye atomprøvesprengninger i Stillehavet»; «Kugalskap brutt ut i England»; «Radioaktivt nedfall i Trøndelag»; «Spis ikke kjøtt fra scrapie-smittede sauer». Dette er overskrifter fra aviser da Allen Christensen drev gård i Sunnfjord. De forteller om den samme verden som volvens – vår jord. Men språket er et annet. Volven ser kloden stige frem i mektige syner. Solen er en «himmelhest». Vi ser den for oss idet den stiger opp i syd, reiser over himmelen og forsvinner ned i havet i vest. Volven taler i strofer som er meislet ut i korte, rimfaste vers med ord som synger i øret: «Sol skein sunnan på steinar i sal». Avisenes nøkterne språk har forbudets eller advarselens modus: Vær på vakt! Fare truer! Kloden er truet.
Skapelsen og destruksjonen – dette er motpolene i Allan Christensens kunst. Kunsten hans viser at oksen kan brukes til mange ting: til å kløyve skallen på en mann, så vel som å forme skulpturer. Han begynte som maler, og laget en rekke bilder hvor skapelsens verk – dyrene – maltrakteres av legevitenskapen og industriell teknologi. Det er en virkelighet Christensen kjenner fra innsiden som mangeårig bonde i Sunnfjord. Rasjonaliser driften! Gi kyrne hormoner, slik at brunsten og kalvingen kan synkroniseres! Gjør deg til herre over naturen gjennom inseminering, kraftfor og antibiotika! Var det noen som snakket om natur og landsbyidyll, hvor dyrene gresser i fredfylt ro på marken? Den virkeligheten finnes snart bare i Nasjonalgalleriet – i 1800-tallets malerkunst.
Det er mange spor fra en svunnen tid i Christensens skulpturer. Noen av dem er som hentet ut av fortiden: et gammelt musikkinstrument; et skjold; en rambukk som mennene kan ta plass i og løpe ned boltede dører og låste borgporter. Skulpturene bærer også i seg erindringen om gammelt håndverk – om gjenstander som er «timra» og smidde. Ingenting er kunstig eller industrielt tilvirket. Selv spikeren er bannlyst: Naglene er av skåret ut av tre. Vi stryker hånden over treets former – lerk, furu, gran, kastanje – og kjenner svakt duften fra dyrenes hud. Det er en egen ømhet og hengivelse i Christensens håndtering av den sanselige materie. Vi er langt fra konsept- eller idekunsten, som har vært så dominerende i dagens kunstverden. Håndens arbeid er heller ikke estetisert som i mange andre skulptørers verk. Tingene er ikke til bruk, skjønt noen av dem ser slik ut. Christensen vil noe annet enn å gjenskape et tapt Arcadia. Han nærer ingen Roussau’sk lengsel tilbake til naturen.
Skulpturene har spor av det onde, så vel som av det gode: musikken (jfr. Lindcello) stilt sammen med krigen (jfr. Skjold og Rambukk). Verkene har heller ikke den politiske retorikkens former. De er ikke samfunnskritiske i vanlig forstand – peker ikke inn i et fremtidens Utopia. Vi står overfor et kunstnerisk univers hvor nåtid, fortid og fremtid er vevet sammen. Skapelsen og destruksjonen er skrevet ut av den menneskeskapte verden som vi møter i maleriene. I skulpturene fremstår de som kosmologiske størrelser: to basale krefter eller drifter som kjemper om makten i den samme verden. Og i det samme menneskesinn.
Smerten møter lysten
I Christensens skulpturer møter vi en rå, primitiv seksualitet. Se bare på kobraen i verket Atlant: Den reiser seg i fallisk maskulinitet. Eller betrakt gulvstøtten til en av parringsbenkene, som deler seg i to smekre kvinneben med fyldige hofter. Eller som en vagina idet den åpner seg. Setet i omskjæringsstolen runder seg som en rompe. Livets skål har kjønnslepper. Parringsbenkene minner om gamle fruktbarhetsritualer. Seksualiteten skrives inn i et mytisk univers. Navnet Atlant er en erindring om Atlantis; den vidunderlig vakre øya som sank i havet og forsvant. Den lå ved innløpet til Middelhavet, og lever videre i gresk mytologi. Tittelen skriver seg også fra Atlas, som Zevs dømte til å bære himmelhvelvet. Seksualiteten er en bærende kraft i Christensens verk, i analogi til de mannlige, figurative søylene, atlantene, som holdt taket oppe i greske templer.
Men seksualiteten har ikke bare ett ansikt i Christensens verk. Tenk på Parringsbenkene, som er inspirert av en bok om en slaveplantasje i Syd-Carolina med tittelen Slavinner.[ii] Her fortelles det om avlsstutterier hvor unge negerkvinner ble satt i «bås» i 10 – 12 år for å produsere nye slaver som plantasjeeieren kunne selge. Han var selv ofte far til de barna som ble født. Det var bedre pris på lyse enn på mørke mennesker. «Alle sammen måtte regne med en ti, tolv fødsler, noen fikk ofte tvillinger. Tre parringer på de rette månedsdagene, – morgen, kveld, neste morgen. Somme tider neste aften også».[iii]3 De ble befruktet på harde, lærtrukne brisker. Kanskje ikke så ulike de Christensen har laget. Alvsstutteriet var stedet for organisert og kollektiv voldtekt. Parringsbenkene vitner om menneskelig lidelse – om rå makt og blodig underkastelse. De er torturens og smertens instrumenter.
Verkene har også klare referanser til Bibelen. Blant Christensens verk er det mange med religiøse titler: Sjelesil, Bedeskammel, Arvesynden. Tegn på menneskets møte med Gud. Men også religionen er innskrevet i lidelse og vold. En bønn gir vanligvis et løfte om håp og forsoning. Men hos Christensen har bedeskammelen pigger.
Og sjelesilens metallrist som skal føre bønnen opp til Gud er tilkoblet skjulte dataledninger som i et moderne overvåkningssystem. I Arvesynden møter vi den straffende Gud. Det begynte med Adam og Eva, som spiste av Livets tre. Da oppdaget de at de var nakne og skammet seg. Gud drev dem ut av Paradiset, og forbannet deres slekt. Siden den tid har kvinner født sine barn i smerte. I Christensens skulptur er arvesynden blitt konkret og håndgripelig: Vi kan ta den på oss og kjenne den spisse «hoggtannen» som hviler tungt mot ryggen.
På den åttende dag heter en av Christensens skulpturer. Her møter vi naturens skapelse i skikkelse av en ku – vi ser hodet og vommen – stilt sammen med giljotinen. Giljotinen er dødens redskap. Når falløksen slippes løs, skiller den hodet fra kroppen i et eneste, grufullt øyeblikk.
Den åttende dag finnes ikke i Bibelens skapelsesberetning. Gud brukte syv dager på å skape verden. Hva ser vi så på den åttende dag, hvor vi befinner oss hinsides skaperverket? Det er det spørsmålet Christensen kretser omkring i kunstens former.
Den franske filosofen Georges Bataille (1897-1962) reflekterer over lignende spørsmål i sin bok om Erotismen (1957). [iv] Mennesket, sier Bataille, er skapninger i et udifferensiert kontinuum. Vi har ingen iboende identitet eller mening. Men vår virkelighetsopplevelse er formet av kulturen. Vi tenker på oss selv som et «jeg», med en individualitet som skiller oss fra andre mennesker. «Selvene» danner sosiale fellesskap av forskjellig art: politiske, juridiske, intellektuelle, religiøse, rituelle, metafysiske, etc. Her genereres tegnsystemer og verdier av ulike størrelsesordener. Dette er grunnlaget for alt menneskelig samkvem: Det er det vi taler gjennom når vi kommuniserer og samhandler.
Men det finnes erfaringer utenfor kulturens grenser: uhyrlige erfaringer, seksuelle øyeblikk, grufulle opplevelser. Her kommer vi i berøring med den verden som befinner seg utenfor menneskeligheten. Det er ikke naturen, slik vi kjenner den fra gressende kyr og pløyde marker. I verden hinsides skaperverket er alle kulturelle ordner opphevet og selvbevisstheten utslettet. Det er ekstasens, overskridelsens og eksessenes «sted» – livet i sin ytterste, demoniske intensitet. Vi merker dens nærvær i korte øyeblikk, som en flyktig berøring av noe guddommelig.
Bataille sammenligner den seksuelle ekstasen med henrettelsen og den religiøse offerseremonien. Henrettelsen skiller individet fra livet i bokstavelig forstand. Som eksistensiell erfaring representerer den seksuelle ekstasen en frigjøring fra den individualiteten vi ellers er stengt inne i. I orgasmens hemningsløse og selvutslettende nytelse oppløses det jeget som konstitueres av kulturens orden. Orgasmen kalles for «den lille død». Den erotiske driften er en dødsdrift. I seksualakten skjer det samme som ved henrettelsen: Vi dør, om enn bare i noen svimlende sekunder. Da er vi samtidig ett med eksistensen hinsides menneskeligheten – med det guddommelige, som Bataille kaller det.
Noe lignende skjedde under ofringen i førmoderne kulturer. Her iscenesatte mennesket sin egen død gjennom identifikasjonen med offerdyret. Gjennom ofringen fritas dyret fra sin kroppslige begrensing, og går over i grenseløsheten – den hellige sfære. Idet vi fortærer det, blir vi ett med det guddommelige. Offerritualet er en eksess i vold, som får blod og innvoller til å velte frem.
Det som normalt vekker avsky og vrede blir hellig gjennom den ritualiserte handlingen. Som ofringen åpenbarer kjærlighetsakten kjødet: Organene svulmer opp til bristepunktet, og åpningene for kroppens kloakk – avføring og urin – blir nytelsens steder. Lengselen etter det guddommelige og den erotiske ekstasen fører oss i samme retning: mot den rene væren hinsides det skapte.
Hverken ofringen eller henrettelsen er blind eller dyrisk vold. Det er strengt ritualiserte handlinger, underlagt viljen og kontrollen. Slik er det også med seksualiteten, når den hever seg over den rent fysiske begjærstilfredstillelsen. Bataille kaller det med en felles betegnelse for erotisme. Og han definerer den slik: en hyllest til livet like inn i døden.[v] Den kontrollerende viljen tilhører bevissthetens domene. Og bevisstheten skiller oss fra dyret. Den ytrer seg i de forbud som konstituerer og uttrykker det sosiale fellesskapet. «Du skal ikke drepe». Slik lyder forbudet som finnes i alle kulturer. I ofringen overskrides dette forbudet, så vel som i krigen, duellen, blodhevnen og andre former for organisert og kollektiv vold. Forbudet melder seg idet det overskrides. Så lenge vi lever i uvitenhet om forbudene, virker de ikke i oss; vi behøver ikke engang vite at de finnes. I det øyeblikket vi er forbudet bevisst, men likevel oppgir motstanden og hengir oss til det forbudte, gjør det for alvor gjeldende. Overskridelsen er derfor ingen negasjon av forbudet, men dets fullendelse, sier Bataille. Opplevelsen av forbudet er forbundet med angst for tapet av selvbevissthet, som i siste instans er en redsel for døden. Men forbudets kilder – frykten, avskyen, opphisselsen, nytelsen – er nedlagt i oss som fristelser. Og hvor mye vi enn beskytter oss mot dem gjennom arbeid og annen formålsrasjonell adferd, så mister de ikke sin forlokkende kraft: en hyllest til livet like inn i døden
I Christensens skulpturer er kulturens orden representert på ulike vis. Titlene spiller på kristne forestillinger om synd og straff, noe som i en protestantisk kontekst betyr at seksualiteten skal holdes «på plass». Utsvevelser og eksesser tillates ikke, heller ikke i seremonielle former. I andre kulturer derimot finnes det fruktbarhetskult og ritualer for dionysisk festivitas. Den norske protestantismen er som sjelesilens skjulte lytteutstyr: Et tegnsystem og en orden som skal holde livsutfoldelsen fast innenfor klare grenser.
Hvor får vi så øye på lengselen etter det guddommelige? Den er bare tilgjengelig som «indre erfaring», hevder Bataille. Derfor kan den ikke utsies, hverken i et rent beskrivende eller vitenskapelig språk. Hva skulle vi vel si, om vi skulle gjengi den svimlende intensiteten i en orgasme? Vi kommer sørgelig til kort, og med god grunn: Opplevelsen bringer oss ifølge Bataille ut over denne verden. I ekstasens, eksessens og overskridelsens øyeblikk befinner vi oss hinsides fornuften. Men vi kjenner noe som ansporer lengselen etter det guddommelige: en parringsbenk, en giljotin. Christensens skulpturer kan – i all sin sanselige materialitet – lokke frem i deg en svimlende angst, hvor du trekkes mot det du aller mest frykter.
Du har en rystende nytelse i vente på den åttende dog.
[i] Oversettelse ved Ivar Mortensen Egnund, revidert ved Per Tylden, Edda, bind I i Den norrøne litteraturen, Det Norske Samlaget, 1961.
[ii] Boken er ført i pennen av Janet H. Lalange, og baserer seg ifølge forordet på hennes tippoldemors dagbøker. Boken er oversatt av Louis Feinsilber, og ble utgitt på Brann Forlag i 1952.
[iii] Opus cit., s. 259.
[iv] Originalens tittel er L’erotisme, fra 1957. Norsk oversettelse ved Agnete Øye, Erotismen, Pax Forlag A/S, 1996.
[v] Opus cit., s. 13.