SMERTENS LYST

Allan Christensen (f. 1940) er en mann som gjør seg bemerket. «Mørke gjerninger», «En brennende knyttneve», «Kjemper med engler». Dette skrev kritikerne om hans utstillinger da han trådte frem som kunstner i Bergen på 1990-tallet. Se www.allan-art.com Mitt eget bidrag var essayet Smertens lyst, skrevet i 1996 og utgitt som en egen publikasjon. Jeg gjengir det her, med noen små endringer, for å hedre Allan i det han går inn i sitt 81. år.


Hvordan ble verden skapt? I norrøn mytologi beskriver en spåkone (en volve) det slik:

Sol skein sunnan
på steinar i sal,
då grodde grunnen
med grønnan lauk.

Sol kom sunnan,
syster åt manen,
slo hogre handi
om himmelhestar.
Sol visste ikkje,
kvar salar ho åtte,
Mane ei visste
kvar makt han åtte,
stjernor ei visste kvar
stader dei åtte.

Hittast æser
på Idavollen,
og horg og hov
høgt dei timbra.
Dei avlar lagde
og eigner smidde,
dei tenger laga
og tòlar gjorde.[i]

Da jorden var skapt, møttes gudene (æsene) på en smaragd­grønn gressslette (Idavollen). Her bygget de alter og gudshus (horg og hov), laget smier (avlar), gjen­stander (eigner) og redskaper (tòlar). Alt var såre godt.

«Nye atomprøvesprengninger i Stillehavet»; «Kugalskap brutt ut i England»; «Radioaktivt nedfall i Trøndelag»; «Spis ikke kjøtt fra scrapie-smittede sauer». Dette er overskrifter fra aviser da Allen Christensen drev gård i Sunnfjord. De forteller om den sam­me verden som volvens – vår jord. Men språket er et annet. Volven ser kloden stige frem i mektige syner. Solen er en «him­melhest». Vi ser den for oss idet den stiger opp i syd, reiser over himmelen og forsvinner ned i havet i vest. Volven taler i strofer som er meislet ut i korte, rimfas­te vers med ord som synger i øret: «Sol skein sunnan på steinar i sal». Avisenes nøkterne språk har forbudets eller advarselens modus: Vær på vakt! Fare truer! Kloden er truet.

Skapelsen og destruksjonen – dette er motpolene i Allan Christensens kunst. Kunsten hans viser at oksen kan brukes til mange ting: til å kløyve skallen på en mann, så vel som å forme skulpturer. Han begynte som maler, og laget en rekke bil­der hvor skapelsens verk – dyre­ne – maltrakteres av legeviten­skapen og industriell teknologi. Det er en virkelighet Christensen kjenner fra innsiden som mangeårig bonde i Sunnfjord. Rasjonaliser driften! Gi kyrne hormoner, slik at brunsten og kalvingen kan synkroniseres! Gjør deg til herre over naturen gjennom inseminering, kraftfor og antibiotika! Var det noen som snakket om natur og landsbyidyll, hvor dyrene gresser i fredfylt ro på marken? Den virkeligheten fin­nes snart bare i Nasjonalgalleriet – i 1800-tallets malerkunst.

Det er mange spor fra en svunnen tid i Christensens skulp­turer. Noen av dem er som hentet ut av fortiden: et gammelt musikkin­strument; et skjold; en rambukk som mennene kan ta plass i og løpe ned boltede dører og låste borgporter. Skulpturene bærer også i seg erindringen om gam­melt håndverk – om gjenstander som er «timra» og smidde. Ingenting er kunstig eller industrielt tilvirket. Selv spikeren er bann­lyst: Naglene er av skåret ut av tre. Vi stryker hånden over tre­ets former – lerk, furu, gran, kas­tanje – og kjenner svakt duften fra dyrenes hud. Det er en egen ømhet og hengivelse i Chris­tensens håndtering av den sanse­lige materie. Vi er langt fra kon­sept- eller idekunsten, som har vært så dominerende i dagens kunstverden. Håndens arbeid er heller ikke estetisert som i mange andre skulptørers verk. Tingene er ikke til bruk, skjønt noen av dem ser slik ut. Chris­tensen vil noe annet enn å gjen­skape et tapt Arcadia. Han nærer ingen Roussau’sk lengsel tilbake til naturen.

Skulpturene har spor av det onde, så vel som av det gode: musikken (jfr. Lindcello) stilt sam­men med krigen (jfr. Skjold og Rambukk). Verkene har heller ikke den politiske retorikkens former. De er ikke samfunnskritiske i van­lig forstand – peker ikke inn i et fremtidens Utopia. Vi står overfor et kunstnerisk univers hvor nåtid, fortid og fremtid er vevet sammen. Skapelsen og destruksjo­nen er skrevet ut av den menneskeskapte verden som vi møter i maleriene. I skulpturene frem­står de som kosmologiske størrel­ser: to basale krefter eller drifter som kjemper om makten i den samme verden. Og i det samme menneskesinn.

Smerten møter lysten

I Christensens skulpturer møter vi en rå, primitiv seksualitet. Se bare på kobraen i verket Atlant: Den reiser seg i fallisk maskulini­tet. Eller betrakt gulvstøtten til en av parringsbenkene, som deler seg i to smekre kvinneben med fyldige hofter. Eller som en vagina idet den åpner seg. Setet i omskjæringsstolen runder seg som en rompe. Livets skål har kjønnslepper. Parrings­benkene minner om gamle frukt­barhetsritualer. Seksualiteten skrives inn i et mytisk univers. Navnet Atlant er en erindring om Atlantis; den vidunderlig vakre øya som sank i havet og forsvant. Den lå ved innløpet til Middel­havet, og lever videre i gresk mytologi. Tittelen skriver seg også fra Atlas, som Zevs dømte til å bære himmelhvelvet. Seksualiteten er en bærende kraft i Christensens verk, i analo­gi til de mannlige, figurative søy­lene, atlantene, som holdt taket oppe i greske templer.

Men seksualiteten har ikke bare ett ansikt i Christensens verk. Tenk på Parringsbenkene, som er inspirert av en bok om en slaveplantasje i Syd-Carolina med tittelen Slavinner.[ii] Her fortelles det om avlsstutterier hvor unge negerkvinner ble satt i «bås» i 10 – ­12 år for å produsere nye slaver som plantasjeeieren kunne selge. Han var selv ofte far til de barna som ble født. Det var bedre pris på lyse enn på mørke mennesker. «Alle sammen måtte regne med en ti, tolv fødsler, noen fikk ofte tvillinger. Tre parringer på de ret­te månedsdagene, – morgen, kveld, neste morgen. Somme tider neste aften også».[iii]3 De ble befruktet på harde, lærtrukne brisker. Kanskje ikke så ulike de Christensen har laget. Alvsstutteriet var stedet for organisert og kollektiv voldtekt. Parringsbenkene vitner om menneskelig lidelse – om rå makt og blodig underkastelse. De er torturens og smertens instru­menter.

Verkene har også klare referanser til Bibelen. Blant Christensens verk er det mange med religiøse titler: Sjelesil, Bedeskammel, Arvesynden. Tegn på menneskets møte med Gud. Men også religio­nen er innskrevet i lidelse og vold. En bønn gir vanligvis et løfte om håp og forsoning. Men hos Christensen har bedeskam­melen pigger.

Og sjelesilens metallrist som skal føre bønnen opp til Gud er tilko­blet skjulte dataledninger som i et moderne overvåkningssystem. I Arvesynden møter vi den straf­fende Gud. Det begynte med Adam og Eva, som spiste av Livets tre. Da oppdaget de at de var nakne og skammet seg. Gud drev dem ut av Paradiset, og forbannet deres slekt. Siden den tid har kvinner født sine barn i smerte. I Christensens skulptur er arvesynden blitt konkret og håndgri­pelig: Vi kan ta den på oss og kjenne den spisse «hoggtannen» som hviler tungt mot ryggen.

På den åttende dag heter en av Christensens skulpturer. Her møter vi naturens skapelse i skik­kelse av en ku – vi ser hodet og vommen – stilt sammen med giljotinen. Giljotinen er dødens red­skap. Når falløksen slippes løs, skiller den hodet fra kroppen i et eneste, grufullt øye­blikk.

Den åttende dag finnes ikke i Bibelens skapelsesberet­ning. Gud brukte syv dager på å skape verden. Hva ser vi så på den åttende dag, hvor vi befinner oss hinsides skaperverket? Det er det spørsmålet Chris­tensen kre­tser omkring i kunstens former.

Den franske filosofen Georges Bataille (1897-1962) reflekterer over lignende spørsmål i sin bok om Erotismen (1957). [iv] Mennesket, sier Bataille, er skap­ninger i et udifferensiert kontinuum. Vi har ingen iboende identitet eller mening. Men vår vir­kelighetsopplevelse er formet av kulturen. Vi tenker på oss selv som et «jeg», med en individualitet som skiller oss fra andre mennesker. «Selvene» danner sosiale fellesskap av forskjellig art: poli­tiske, juridiske, intellektuelle, reli­giøse, rituelle, metafysiske, etc. Her genereres tegnsystemer og verdier av ulike størrelsesordener. Dette er grunnlaget for alt men­neskelig samkvem: Det er det vi taler gjennom når vi kommunise­rer og samhandler.

Men det fin­nes erfaringer utenfor kulturens grenser: uhyrlige erfaringer, sek­suelle øyeblikk, grufulle opplevel­ser. Her kommer vi i berøring med den verden som befinner seg utenfor menneskeligheten. Det er ikke naturen, slik vi kjen­ner den fra gressende kyr og pløyde marker. I verden hinsides skaperverket er alle kulturelle ordner opphevet og selvbevisst­heten utslettet. Det er ekstasens, overskridelsens og eksessenes «sted» – livet i sin ytterste, demoniske intensitet. Vi merker dens nærvær i korte øyeblikk, som en flyktig berøring av noe guddommelig.

Bataille sammenligner den sek­suelle ekstasen med henrettelsen og den religiøse offerseremonien. Henrettelsen skiller individet fra livet i bokstavelig forstand. Som eksistensiell erfaring represente­rer den seksuelle ekstasen en fri­gjøring fra den individualiteten vi ellers er stengt inne i. I orgasmens hemningsløse og selvutslettende nytelse oppløses det jeget som konstitueres av kulturens orden. Orgasmen kalles for «den lille død». Den erotiske drif­ten er en dødsdrift. I seksualak­ten skjer det samme som ved henrettelsen: Vi dør, om enn bare i noen svimlende sekunder. Da er vi samtidig ett med eksis­tensen hinsides menneskelighe­ten – med det guddommelige, som Bataille kaller det.

Noe lig­nende skjedde under ofringen i før­moderne kulturer. Her iscenesat­te mennesket sin egen død gjen­nom identifikasjonen med offer­dyret. Gjennom ofringen fritas dyret fra sin kroppslige begren­sing, og går over i grenseløsheten – den hellige sfære. Idet vi fortæ­rer det, blir vi ett med det gud­dommelige. Offerritualet er en eksess i vold, som får blod og innvoller til å vel­te frem.

Det som normalt vekker avsky og vrede blir hellig gjennom den ritualiserte handlingen. Som ofringen åpenbarer kjærlighetsakten kjødet: Organene svulmer opp til bristepunktet, og åpningene for kroppens kloakk – avføring og urin – blir nytelsens steder. Lengselen etter det guddommelige og den erotiske ekstasen fører oss i samme retning: mot den rene væren hinsides det skapte.

Hverken ofringen eller henrettel­sen er blind eller dyrisk vold. Det er strengt ritualiserte handlinger, underlagt viljen og kontrollen. Slik er det også med seksualite­ten, når den hever seg over den rent fysiske begjærstilfredstill­elsen. Bataille kaller det med en felles betegnelse for erotisme. Og han definerer den slik: en hyllest til livet like inn i døden.[v] Den kontrollerende vil­jen tilhører bevissthetens dome­ne. Og bevisstheten skiller oss fra dyret. Den ytrer seg i de for­bud som konstituerer og uttryk­ker det sosiale fellesskapet. «Du skal ikke drepe». Slik lyder forbudet som finnes i alle kulturer. I ofringen overskrides dette for­budet, så vel som i krigen, duel­len, blodhevnen og andre former for organisert og kollektiv vold. Forbudet melder seg idet det overskrides. Så lenge vi lever i uvitenhet om forbudene, virker de ikke i oss; vi behøver ikke engang vite at de finnes. I det øyeblikket vi er forbudet be­visst, men likevel oppgir motstan­den og hengir oss til det forbud­te, gjør det for alvor gjeldende. Overskridelsen er derfor ingen negasjon av for­budet, men dets fullendelse, sier Bataille. Opplevelsen av forbudet er forbundet med angst for tapet av selvbevissthet, som i siste instans er en redsel for døden. Men forbudets kilder – frykten, avskyen, opphisselsen, nytelsen – er nedlagt i oss som fristelser. Og hvor mye vi enn beskytter oss mot dem gjennom arbeid og annen formålsrasjonell adferd, så mister de ikke sin forlokkende kraft: en hyllest til livet like inn i døden

I Christensens skulpturer er kulturens orden representert på ulike vis. Titlene spiller på krist­ne forestillinger om synd og straff, noe som i en protestantisk kontekst betyr at seksualiteten skal holdes «på plass». Utsvevelser og eksesser tillates ikke, heller ikke i seremonielle former. I andre kulturer derimot finnes det fruktbarhetskult og ritualer for dionysisk festivitas. Den norske protestantismen er som sjelesilens skjulte lytteut­styr: Et tegnsystem og en orden som skal holde livsutfoldelsen fast innenfor klare grenser.

Hvor får vi så øye på lengselen etter det guddommelige? Den er bare tilgjengelig som «indre erfa­ring», hevder Bataille. Derfor kan den ikke utsies, hverken i et rent beskrivende eller vitenskapelig språk. Hva skulle vi vel si, om vi skulle gjengi den svimlende intensiteten i en orgasme? Vi kommer sørge­lig til kort, og med god grunn: Opplevelsen bringer oss ifølge Bataille ut over denne verden. I ekstasens, eksessens og overskri­delsens øyeblikk befinner vi oss hinsides fornuften. Men vi kjenner noe som ansporer lengselen etter det guddommelige: en parringsbenk, en giljotin. Christensens skulptu­rer kan – i all sin sanselige mate­rialitet – lokke frem i deg en svimlende angst, hvor du trekkes mot det du aller mest frykter.

Du har en rystende nytelse i vente på den åttende dog.

[i] Oversettelse ved Ivar Mortensen­ Egnund, revidert ved Per Tylden, Edda, bind I i Den nor­røne litteraturen, Det Norske Samlaget, 1961.
[ii] Boken er ført i pennen av Janet H. Lalange, og baserer seg ifølge forordet på hennes tippoldemors dagbøker. Boken er oversatt av Louis Feinsilber, og ble utgitt på Brann Forlag i 1952.
[iii] Opus cit., s. 259.
[iv] Originalens tittel er L’erotisme, fra 1957. Norsk oversettelse ved Agnete Øye, Erotismen, Pax Forlag A/S, 1996.
[v] Opus cit., s. 13.