Et essay om kunst og frihet av Siri Meyer

Det har ikke vært skrevet mye om performancekunsten her i landet. Men det er i ferd med å endre seg nå. I 2020 kom det en monografi om Kurt Johannessen (f.1960), skrevet av Gunnar Danbolt.  Og i år, 2025, er det Rita Marhaugs (f. 1965) tur. Hun har vært en drivkraft i utviklingen av performance kunsten, gjennom kunstfestivaler, internasjonale samarbeids-prosjekter og medlemsforeningen Perfomance Art Bergen, som hun var med å stifte og har vært kunstnerisk leder for.

Performancekunsten var en del av opprøret mot den tradisjonelle kunsten og «den hvite kuben». Kunstnerne ville skape en alternativ kunst som utvider grensene for hva som kan ha estetisk mening og verdi. Istedenfor vakre objekter fokuserte man på det språkfilosofene kaller for performative talehandlinger.

Rita Marhaug har arbeidet med performance kunst hele livet, men også med medier som grafikk, foto, artist books og video. Fra 2007 -2013 var hun var professor i grafikk ved Kunst- og designhøgkolen i Bergen. Som performance kunstner lager hun kunst hvor kroppsliggjøring er det sentrale. Et tilbakeblikk på hennes oeuvre, viser oss en kunstner som stadig trekker nye sanselige og affektive virkemidler inn i sitt uttrykksregister. Dermed øker også kompleksiteten. Det ser vi om vi sammenligner Liten Mann (1999) med Fatet  (2023) 0g Alt endar, alt byrjar (2024).

I Liten mann har hun iført seg mannlighetens attributter: et slips, en gråbrun dress, briller, kinnskjegg, en diskret bart og en glatt isse med hentesveis. Dressen er pregløs og alminnelig, på grensen til det kjedelige. I Marhaugs gestaltning har han et uventet selvsikkert blikk. Han har pondus. Det nøytrale og alminnelige kamuflerer ofte dette trekket, som han har felles med andre maktmennesker i vår kultur, det er mange grå dresser.

Liten mann ble en klassiker. Den var helt i tråd med datidens forestillinger om at sosiale og kjønede identiteter er produkter av kulturelle koder; vi er ikke født sånn, men vi blir sånn. Med andre ord: identiteten kan også endres. Et optimistisk verdensbilde, som gir kunstneren en viktig rolle som folkesopplyser og frigjører.

I Fatet, som er en del av Norwegian Liquid, befinner vi oss i Lofoten, der kampen mellom oljeutvinning og verneinteresser finner sted. Oljen og jakten på makt og profitt setter sitt preg på alt, ingen slipper unna. Bildene av Rita Marhaug som stiger opp av det hvite badekaret på stranden som en svart kvinne har blitt ikoniske.

I et videobilde på utstillingen Alt byrjar, alt endar ser vi en livløs kvinne, som snart vil bli slukt av bølgene. Et hvitt flossteppe blir skitnet til av svart olje som drypper ned på det via treets grener. Grenene blir matet fra 8 poser som er festet i taket. Naturen ligger på sotteseng. Hender med sprikende fingre stikker ut av luftekanaler i taket.  Er naturen i ferd med å dø? Nærmer vi oss undergangen? Men vi kan også glede oss over de vakre plantene i et herbarium fra Lofoten. Og på gulvet ser vi ikke bare ansamlinger av blod, men også grønne drypp av liv.

De sanselige erfaringene genererer et mangfold av individuelle perspektiver. Objektene er plassert i rommet på en åpen måte, publikum beveger seg fritt og kjeder elementene sammen til ulike fortellinger. I Fatet (2023) settes fargene i spill, bl.a. svart og hvitt, det oppstår dissonans og ambivalens. Det samme gjør leken med ordene, som f.eks. fat. Et fat kan både være en vakker gjenstand på et bord, og et mål på 159 liter olje. Når vi oppdager at det ordet kan tolkes på flere måter, kan det utløse et begjær etter å se enda mer.

Dette minner oss om den verdi Hannah Arendt gir kunsten i sin politiske filosofi. Den forespeiler oss muligheten for frihet. Det enkelte menneskes identitet er ikke gitt, hevder hun, det finnes ingen universelle egenskaper vi kan bruke som forbilde i vår dannelsesprosess. Arendt trodde f.eks. ikke på fornuften som en universell ressurs, som Habermas og andre filosofer appellerer til. Det vi er, skapes spontant, som noe nytt og uforutsigbart. For å kunne utvikle en egenart som individ, må samfunnet være åpent for alle slags fremtredelser og selvfortolkninger. Arendt kalte det for pluralitet eller mangfold.

Moderniteten utmerker seg ifølge Arendt av to motstridende tendenser. Man hyller individets frihet, samtidig som totalitære ideologier sprer seg med det mål å tilintetgjøre alle individuelle forskjeller.

Det samme gjentar seg i vår egen samtid. Høyrepopulismen er på rask fremmarsj i USA. I februar 2025 publiserte den amerikanske skuespillerinnen Julianne Moore en melding på Instagram.[1] Hun fortalte at hun var i sjokk etter at boken hun hadde skrevet for barna sine, ble forbudt av Trumpadministrasjonen og Forsvarsdepartementet. «Det var en historie om en 7 år gammel jente som misliker fregnene sine, men som lærer å leve med dem når hun forstår at hun er annerledes, akkurat som alle andre. Jeg skrev den for å vise at vi alle sliter med noe, men at vi forenes av medmenneskelighet i samfunnet.»

Ytterligere info om boken og hvor man kan kjøpe den, finnes på hjemmesiden til Rita Marhaug, https://www.ritamarhaug.com/news.html

[1] Dette skriver journalist Anita Kristiansen til NTB den 17.2 2025.