SVERRE BJERTNÆS. TRE FIGURER I EN REVOLUSJON

Det finnes fremdeles talentfulle kunstnere som er skolert i den klassiske tradisjonen. Sverre Bjertnæs (f. 1976) er en av dem. Han legger igjen mange spor av eldre kunst i verkene sine. Som kunsthistoriker elsker jeg å jakte på slike mer eller mindre skjulte forbindelser til fortiden. Derfor nølte jeg ikke da jeg fikk sjansen til å kjøpe trykket med tittelen Tre figurer i en revolusjon. Det finnes også et maleri med samme motiv og tittel fra 2017 som jeg hadde sett et par år før.

Men Bjertnæs er også kjent for sitt samarbeid med kunstnerkollegaer som arbeider i andre stilarter og medier, blant annet Bjarne Melgaard. Han kan avslutte et verk som er påbegynt av Melgaard. Denne sjenerøse åpenheten har forbløffet flere kritikere. Hvor blir det av Bjertnæs´ egen stemme?

Figurene i bildet opptrer i par og er spredd utover lerret. To mennesker kommer gående inn fra venstre, de er store og påført klær. Nede til høyre sitter et annet par med bøyde nakker i en helt annen stil. Og midt mellom dem, helt øverst, ser vi to bleke skikkelser med himmelvendte blikk som strekker ut armene. En av dem berører et lysende objekt. Kan det være solen?

Noen av figurene er avpersonifiserte. De har ingen fysisk kropp. «Heroisk nakenhet» kaller man denne visuelle konvensjonen, som løfter avbildningen opp et allment nivå, hinsides tid og sted. Det var et viktig estetisk grep innenfor humanismen, hvor mennesket var sentrum og alle tings målestokk.

Bjertnæs referer mer spesifikt til Arne Ekelands (1908 – 1994) kunst. Se f.eks. figurene i Vårbilde 1 og II fra 1941/42, som er en bejaende hyllest til mennesket, og de utopiske maleriene av «frihetens rike». Ekeland var kommunist og drømte om et klasseløst samfunn. Kunsten skulle tjene revolusjonen. Bildene er malt på modernistisk vis, med rene farger og flater i en abstrakt ornamental stil.

Hva innebærer det å imitere andres former? Følger verdiene med? Er budskapet det samme? Det finnes elementer i Tre figurer i en revolusjon som peker i en helt annen retning. F.eks. et svevende kvinnehode og noe loddent og rødbrunt som smyger seg livaktig omkring de største figurene. Bjertnæs er ingen puristisk modernist. Det urene og hybride preger mange verk. Han blander medier, og krysser grensene mellom natur, menneske og teknologi som en ekte posthumanist. Mennesket er ikke lenger universets herre.

Hvor kommer forestillingen fra om at stil og personlighet henger sammen på en enkel og entydig måte?  I romantikken ble det å være kunstner ansett for å være en ensom affære. Det estetiske uttrykket ble forbundet med kunstnerens sjel. Dikteren William Wordsworth definerte poesien på denne måten i forordet til Lyrical Ballads (1798): «Poetry is a spontaneous overflow of powerful feelings.»  Ordene kommer innenfra.

Men må man finne opp språket på nytt i hvert enkelt dikt? Hvordan skulle man kunne kommunisere med leserne, hvis språket var helt privat?

I artikkelen «Show and tell» skriver Ane Hjort Guttu at hun ofte plasserer andres kunstverk i filmene sine. [1]Det kan være malerier, fotografier eller utdrag av tekster som leses opp av skuespillere. I den skapende prosessen er vi alltid i dialog med andre verk, hevder hun. Kunstnere samtaler med hverandre over århundrer. 

Bjertnæs gjør bruk av en lignende estetisk strategi. Ved å synliggjøre det som inspirerer ham, legger han ut signaler som kan brukes i tolkningsarbeidet. I Ekelands kunst var menneskene heroiske; de slåss for frihet og rettferdighet. Figurene er revolusjonære. Hos Bjertnæs spiller menneskene en mer passiv rolle. Det er ikke de som skaper omveltningene. Figurene befinner seg «i revolusjonen»; som om omveltningene utløses ved en tilfeldighet.

[1] Guttu, Ane Hjort: «Show and Tell», Wuxia. Tidsskift for filmkultur. Nr. 3-4, 2018.