MARTE AAS. JENNY

I 2010 besøkte jeg en utstilling av fotokunstneren Marte Aas (f.1966) på Galleri Bouhlou i Bergen. Jeg var egentlig ikke ute for å kjøpe. Men da jeg så jeg fotografiet av piken med den nakne, sensuelle ryggen, var det ingen vei tilbake. Det bildet måtte jeg ha. Tittelen var Untitled (Jenny after Man Ray)

Vi var mange som flokket oss om Jenny. Likheten med et annet og berømt fotografi, Ingre’s fiolin fra 1924, hjalp utvilsomt på oppmerksomheten. Dette bildet er høyt verdsatt i mer enn én forstand.  Prisen er anslått til svimlende 5-7 millioner dollar.  Aas gjør ingenting for å skjule forbildet. Tvert imot. «Jenny after Man Ray», står det i tittelen.

Man Ray (1890-1976) var surrealist og revolusjonerte fotokunsten. Ved hjelp av eksperimenter med fremkallingsteknikker og fotosensitivt papir klarte han å gi objektene tekstur og dype skygger. De ble ofte fremstilt på underlige og naturstridige måter. I Ingre’s fiolin har ryggen fått to sorte f-hull, som om motivet var en fiolin og ikke en kvinne. I samtiden ble dette tolket det som et humoristisk pek til den til den franske maleren Jean-Auguste-Dominique Ingres (1780 – 1867), som hadde for vane å musisere når han skulle slappe av fra malerarbeidet.

Kvinnen i Man Rays fotografi heter Kiki de Montparnasse. Hun er en helt annen type enn Jenny; en moden og selvbevisst kvinne som kan posere med eleganse. Fotografen har gitt henne en turban, noe som får oss til å tenke på Orienten. Både hodeplagget og stillingsmotivet er inspirert av Ingres maleri Den badende fra Valpincon (1808).  Her ser vi en naken kvinne med lange lemmer sittende på sengen. Til tross for sitt europeiske utseende har hun en eksotisk hodebekledning. Hun er avbildet bakfra, og vrir lett på hodet, slik at får et glimt av ansiktet.

I kjølvannet av Vestens kolonialisering av det nære Østen, vokste det frem en stor etterspørsel etter bilder med eksotiske motiver.  Ingres hadde en forkjærlighet for kvinnene i haremet, som vi ser et eksempel på i Odalisk med slave (1830). Her finner vi mange av sjangerens rekvisitter: vannpiper, påfuglefjær, svarte evnukker, fliselagte interiører og fontener med rennende vann. I haremet kunne man uhemmet erotisere kvinnekroppen.

Hvorfor har Aas forvillet seg inn i disse mannlige fantasiene? Hva vil hun fortelle oss? Bildene ligner hverandre, men de er også forskjellige. Kvinnen i Ingres maleri er opptatt av sitt morgentoalett; rammen er hjemmet. Jennys omgivelser er åpne og udefinerbare. Men er det virkelig Jenny? Fotografiet er ikke ferdig; det er som om vi fremdeles befinner oss i mørkerommet. Piken har ennå ingen klar identitet, hun er fremdeles i sin tilblivelse. Vil hun noensinne klare å tre ut av det mannlige blikket?