John Petter Havnerås. Demring.

Sæbøvågen ligger på Radøy på vestkysten. En dag i 1989 kom en fremmed kar kjørende på den smale veien gjennom det lille tettstedet. Han hadde sterke armer og en veltrimmet mustasje. Ikke lenge etter la folk merke til at det var kommet et nytt hus i skråningen ned til fjorden. Det ble liggende lavt i terrenget, i ly for stormkastene fra havet. «John Petter Havnerås», står det på dørklokken. «Atelier.»

Jeg hadde nettopp flyttet inn i en ny leilighet, og var på jakt etter noe å ha på veggen. Og hvorfor ikke Havnerås? Han var en kunstner man snakket om med stor respekt i mine kretser.

Atelieret var fylt med bilder i ulike stadier, noen var under arbeid på staffeliet, andre var stuet sammen i stabler. Mange av dem var landskapsmalerier. Jeg falt for Demring (1986), et fjordlandskap i monumentalt format. Det var det første kunstverket jeg overhodet kjøpte. Demring har mye å by på, både som sanseerfaring og refleksjonsobjekt. Derfor henger det fremdeles fremme. Stikkordet er «det sublime».   

Det var romantikken som oppdaget skjønnheten i den ville og uberørte naturen. Mennesket er prisgitt naturens krefter. Det finnes noe som er større og sterkere enn oss, som vi både ærer og frykter. Kunstnerne lot seg overvelde av naturens storhet; de malte isbreer og fossefall, øde fjellvidder, bølger som knuser båter til pinneved. De kalte denne kunsten for «opphøyet» eller sublim.

På 80-tallet erklærte mange kunstteoretikere malerkunsten for «død». En kunstner burde heller bli filosof og arbeide med ideer og konsepter. I denne diskusjonen dukket det sublime opp igjen, men nå i en litt annen betydning. Det var formen, ikke innholdet eller motivet som var viktig. Og særlig den som ble skapt av avantgarden; et begrep man lånte fra militær terminologi. Avant garde betyr «fortropp» på fransk; en liten gruppe med elitesoldater sendes ut i felten for å rekognosere i forkant av hærens fremrykning. Også i kunsten dreier det seg om å utfordre grenser. Avant garden bryter ut av de rådende konvensjoner og gir oss et glimt av nye og ukjente dimensjoner ved tilværelsen.

Demring kan leses som en kommentar til denne diskusjonen. Maleriet viser ikke bare frem en sublim natur. Kunstneren har frigjort seg fra den direkte avbildningen av den ytre verden og bygger opp en ny konstruksjon. Malingen er smurt på lerretet, lag på lag. Den har etterlatt seg fysiske avleiringer i overflaten. Det brune minner om glødende lava som har presset seg opp av jordens indre og stivnet. Man kan formelig kjenne på fargen; den har taktile kvaliteter som materialitet og tekstur.

Formspråket er forenklende og abstrakt.  Både havet, himmelen og svaberget er malt i samme brune farge. Midt i alt det brune ser vi en tynn, blå strek som deler det lange lerretet i to deler og speiler hverandre. Blåfargen utmerker seg med en egen intensitet. Lyset synes å komme innenfra, fra en ukjent kilde, skjult i det tunge mørket.