Er vi der nå? Det er mange dørskilt på de grå husene i det dunkle smuget. Reklamebyrå, arkitektkontorer, travle mennesker overalt.  Øvre Korskirkesmauet ligger midt i byens hjerte. Dette er også Svein-Rønning-land. Benkene og kumlokkene på Fisketorget er hans design, det samme er løperen av rød og hvit granitt foran Fløibanestasjonen. Plutselig åpner smuget seg i et gårdsrom med et lite hvitt trehus. En oase av fred og ro. Og lys. Her har Rønning (f. 1946) atelier.

Et steinkast unna ligger Finnegården, som en gang huset det sagnomsuste Galleri 1. Allerede tidlig på 1970-tallet arbeidet kunstnerne her med konseptkunst og landart, de var datidens avantgarde. Rønning var en av dem. Nærmere 50 år senere jobber han med en ny utstilling. Hva tenker han om kunsten sin i dag?  

Jeg banker på døren og går inn.

-La oss snakke om Sølvkua, sier jeg. Et viktig bilde. Jeg husker det godt, selv om det er fra 1976. Men hvorfor akkurat en ku?

-Kuer er ganske skulpturelle i formen. Litt kantete og underlige, tunge og litt skjøre på et vis. Det var sikkert litt tilfeldig at jeg valgte å fotografere den. Det var nok mer kua som form enn som vesen eller fenomen som interesserte meg. Jeg tok noen bilder en sommer og så tok jeg tak i fotoet etter en lang stund. Det var mer fotoet av den som tente noe i meg. Det vil si, kua er interessant fordi den er litt corny i en kunstsammenheng. I alle fall min. Den er (var) litt umulig. Tre kuer bak hverandre i et rart, nesten bysantinsk perspektiv. Satt bak hverandre uten å skape en illusjon av perspektivisk rom. Og så abstraherte jeg den jo ved å legge på sølvfargen – flate den ut. Da kom det også et element av forgjengelighet og forurensing inn i situasjonen, uten at det var noe program. Kua ble frosset og støpt inn i en form.

-Ja, det skjer noe med kua når den blir bilde. Den speiler seg i seg selv og forfleres. Det oppstår en avstand til virkeligheten. Og samtidig begynner bildet å snakke med seg selv, gjennom fargekontraster og spillet mellom flater som veksler om å være gjennomskinnelige og kompakte. Det gir bildet en konseptuell dimensjon, vi sendes ut på en tankereise.

-Men hvorfor laget du Sølvkua som silketrykk?Silketrykk ble jeg opptatt av på tidlig -70 tall fordi det var en ”kald” teknikk, ganske så fersk som kunstmedium. Det var jo reklameindustrien som hadde brukt den, så jeg opplevde den som fri. Ikke belemret med tung kunsttradisjon à la litografi. Dermed kunne jeg bruke mediet friere i forhold til det jeg ønsket, ikke minst med det litt industrielle preget som fotobasert silketrykk hadde. Teknikken ga meg frihet.

-Kua kan vel også sees i et slikt frigjøringsperspektiv, hvor det gjelder å skaffe seg et nytt og større handlingsrom? Kua er nærmest vårt nasjonaldyr. I nasjonalromantikken fantes det malere som Anders Askevold, som bare malte kyr. Det kan ikke være helt tilfeldig at du senere har «tuklet» med et annet Norges-ikon, Bjerk i storm av I. C. Dahl.

-Sølvkua har vel noe med dette å gjøre. Jeg har alltid vært opptatt av naturen som et scenisk rom. Bjerk i storm er et ikon, nærmest et emblem, og det ble fristende å leke med dette. Da jeg først begynte å se på Dahl så jeg i hvilken grad han puttet på elementer fra skissene fra studiereiser i Norge. Ei geit her, ei seter der, et reinsdyr der. Jeg opplevde at han arbeidet med en slags klipp og lim regi. En foto shop aktig måte å jobbe på. Komposisjonene understreket det sceniske ved rommet i bildene hans. Jeg likte tørrheten og det pedantiske uttrykket. Så jeg lekte både med måten å jobbe på og ved å sitere bildene hans.

-Mange av bildene dine bærer spor av lange reiser. Et av dem er Spansk stilleben fra 2015. I dette fotobaserte bildet er det mange elementer, mye som skjer. Men hva?

-Det er et litt statisk frontalt bilde. Tatt gjennom et butikkvindu. Mange elementer, ja, men de blir samlet av det gule fargesløret. Det skjer jo ganske mye i bildet, det er rett, men det er en ”satt” situasjon. En klassisk komposisjon tilnærmet fri for overraskelser og spenning. Så i seg selv er ikke elementene interessante, annet enn som litt mystiske og uklare elementer. Det er jo klart borgerlige, nybarokke porselenselementer, et service, og sammen med den adstadige tittelen tenker jeg at det oppstår en tvetydighet som jeg liker. Det var en situasjon med en dobbelthet i seg. En litt ”dum” situasjon som trigget meg.

-Fra snapshot til klassisk maleri, det er litt av en prestasjon. Bildet er fullt av paradokser. Både et tilfeldig øyeblikk fra et travelt storbyliv og et blikk på verden som tilhører evigheten. Støy og bevegelse som opphører og blir stille liv, stilleben. For ikke å snakke om alle glassflatene og speilrefleksene som brytes mot hverandre. Her er det mye å glede seg over for den som er opptatt av hva det vil si å se.

-Twin Runner er tittelen på en hel serie med malerier. Her hender det tilsynelatende ingenting. Eller gjør det likevel det?

-Det nok ganske minimalistiske og stille bilder. Men jeg tenker at det er en fortettet stemning, en ladet situasjon der det tilsynelatende ikke er noe, men det statiske uttrykket og fargesettingen gjør det til noe ladet. I noen av bildene er det aktivitet i topp- og bunnfeltet og et monokromt midtparti, i andre er aktiviteten konsentrert i midtfeltet. Det er fotografiaktige bilder. Som om det er et foto i det malte. Jeg har ønsket å demontere det fotografiske til et tåkeaktig flimmer. En form for assosiativ pixelaktig flate som minner om foto uten å være det. Øyet leter jo etter mening i det man ser, og jeg vil gjerne få betrakteren til å tro at det er noe der i flimmeret.

-Fotografiet har fulgt deg hel fra starten?

-Ja, foto vært et bærende element i min kunst i lange perioder fra 1970. Av og til er fotografiene nesten journalistiske og framtredende, av og til ganske oppløste og av og til ligger de som en slags armering i maleriene, nesten ikke synlige. Av og til er de bare tilsynelatende tilstede. Som i Twin Runner Jeg regner meg ikke som en fotograf i den forstand, men jeg liker å eksperimentere med foto.

-Hva slags foto er du opptatt av?

-Jeg er nysgjerrig på fotoet som informasjonsbærer. En kodet informasjon bygget opp av 0 og 1. Eller pixler/punkter. Når man ser det på den måten er tilsløring og abstraksjon nærliggende. Jeg er mest interessert i banale fotos. Bruksaktige eller journalistiske fotos som ikke er ment å skulle være så vakre. Estetiske vakre fotos er uinteressante i denne sammenhengen.

-Hvorfor heter serien Twin Runner?

-Det er ikke et enkelt svar på det. Jeg har alltid likt det doble, det som er speilet. Forskjellen på det enkle og det doble. At noe som kan se likt ut allikevel ikke er det ved nærmere ettersyn. Som tvillinger. Og mysteriet i fysikkens verden der en flyktig partikkel kan opptre på to forskjellige steder samtidig.

-I neste måned åpner du en ny utstilling i Kunstgarasjen i Bergen. Er det en oppsummering av ditt kunstnerskap?

-Nei det er det vel ikke. Det er en delvis retrospektiv i den forstand at jeg har med meg noen bilder fra de siste 20 årene som berører mye av det jeg gjør i dag. Jeg kunne ha hentet arbeider helt tilbake fra 1970 som peker direkte mot det jeg lager nå, men det er jo ikke plass. I tillegg blir utstillingen formet på en måte som gjør at noe naturlig ikke hører hjemme i denne sammenhengen.

-Hva er det som er så spennende med en firkantet flate? Som får deg til å oppsøke atelieret dag etter dag, hvor du arbeider helt alene?

-He, he. Spørsmålet får det til å høre noe manisk ut. Den firkantede flaten er både en arena og en begrensning. Mest av alt en arena. Jeg liker å kommunisere med ytterkantene uten at de skal være en beskjæring av noe som er større enn bildet. Jeg vil unngå at firkanten illuderer et vindu man skal se inn gjennom eller ut av. Men for min del er det vel en meditativ situasjon der jeg møter meg selv i en selvransakelse og uttesting av en intuitiv stemme, og en lek med mediet og materialet. En god blanding av lyst, nysgjerrighet, tilfeldigheter, erfaring og en fascinasjon over å skape en ”psykologi” i flaten.  Det er ikke så lett å si hva som får et menneske til å drive med dette, annet enn å si at det er lystbetont, selv om det mange ganger butter imot og kan være vanskelig. Men min erfaring er at vanskelighetene fører meg videre og gjør meg bedre som kunstner.

P.S. De som vil vite mer om Rønning, kan se og høre ham fortelle om sitt virke i videofilmen som Paul Johannessen og jeg har laget på oppdrag fra Kunstgarasjen.