Tiden bor ingen steder. Gerhard Stoltz.

Tiden bor ingen steder.
Likevel har den alt den trenger.

Har du hørt det før? Da er du ikke alene. Mange leser høyt fra diktsamlingen Tiden bor ingen steder, enten de er i en konfirmasjon eller begravelse. Jeg hadde dette diktet i «øret» da jeg en høstdag troppet opp i Realfagbygget i Bergen for å intervjue forfatteren og kunstneren Gerhard Stoltz. Jeg hadde nettopp sett utstillingen hans på Galleri Langegården og fundert over hva bildene hans kan bety. Ett av dem, som du ser til venstre, heter betegnende nok Trøbbel. Nå stod den nye utsmykningen hans for tur.

Gerhard Stoltz er født i 1948, en kunstner med bred erfaring og lang fartstid på utsmykningsfeltet. Da Realfagbygget var nytt, på slutten av 1970-tallet, var han en selvsagt mann på laget. Til daglig bor og arbeider han på øya Reksteren i Tysnes kommune. Etter alle disse årene var han tilbake på gamle trakter.

– Hvordan har det vært å arbeide her denne gangen? spør jeg, da vi hadde funnet en plass i kafeen vis á vis det nye læringssenteret.

– Det har vært noen pauser fra de første ideene meldte seg, svarer han med et skjevt smil. Det er bra. Pauser skal være skikkelig lange! Ellers klarer du ikke å lokke formene frem. Ingen bestemmer over tankene. De gjør akkurat som de vil. Og det er mye som skal gå seg til i en utsmykningsprosess, bildene har mange lag.

– Ja, de har kanskje det. Hvor mange?

– Minst tre. Det ytterste er det mest synlige, eller det mest forfengelige, om du vil. Det innynder seg hos alle. Det ligger allerede i ordet, utsmykning. Vi kan kalle det for det dekorlaget.

– Og under det?

– Der har vi designet, som arkitektene er så glade i. Utsmykningen skal jo passe inn. Det skal virke som om den alltid har vært der. Men det betyr ikke at den skal smelte inn i interiøret. Man vil jo gjerne gjøre seg bemerket!

– Hvordan får du dette til?

– Man må ta stedet til seg, få både atmosfæren, bruken og proporsjonene inn under huden. Underveis lager jeg modeller. Før var de av papp, nå er de digitale. For rommets kvaliteter skal klinge med i det som skjer visuelt. Det er for eksempel ingen tilfeldighet at komposisjonen er satt sammen av tre bilder som alle er triptyker, med et stort midtparti og to mindre flater. Det er en resonans av proporsjoner i dører og vinduer og bygget forøvrig. Og fargene har blitt tonet ned underveis, mot det jordfargede, mer oker og umbra i blandingen, om du vil, for ikke å komme i åpen konflikt med møblementet og en ganske dominerende bruk av orangebrune fliser og murstein i det opprinnelige interiøret. Men jeg har lagt til litt smell og fart, noe annet ville vært upassende i et akademisk miljø. Vi befinner oss jo ikke på et gamlehjem! Der man kanskje helst bør ha noe som går i moll og beveger seg i rolig valsetakt.

– Hva med litt latter?

– Absolutt! Men ikke gapskratt, heller noe tenkende og underfundig. Det sitter tross alt studenter og leser på den andre siden av gangen.

– Hvordan arter den kreative prosessen seg?

– Når du starter, er verden full av muligheter. Ingen vet akkurat hvor den første tanken kommer fra. Men så snart du har satt en strek på lerretet, ja kanskje bare en liten fargeklatt, så snevres mulighetene inn.

– Utsmykningens tittel, Problemet med å være en handlingens mann, henspiller vel på denne situasjonen? Det er jo noe forskere også kjenner seg igjen i.

– Ja, det gjelder for mye skapende arbeid. For å gjøre gode valg, må du lytte deg frem til de rette valgene og hele tiden justere ideer og planer etter hvert som bildet bygger seg opp. Noen farger og former trekkes mot hverandre, de er støttende og tillitsfulle, mens andre er mer lumske og faller deg i ryggen når du minst venter det. Det er et slags puslespill med fleksible og dynamiske brikker, der alt hele tiden endrer seg når nye brikker legges til.

– Hva med utsmykningens tredje nivå, det underste laget?

– Det er jo her det kunstneriske elementet kommer inn – for de av betrakterne som ønsker å se noe mer enn dekor og design. Det er naturligvis det vanskeligste. Men i alle fall for kunstneren det viktigste. De to første lagene dreier seg om det praktiske og dagligdagse, som mange kan få til. Men skal det virkelig svinge av et bilde, trengs det noe ekstraordinært, noe som ikke fantes i verden før akkurat nå, noe som kan overraske og stimulere, som kan fremkalle undring og uventete tanker. For å låne et eksempel fra musikken: i fysisk forstand er den ikke annet enn trykkbølger som treffer øret. De kan oppfattes på forskjellig vis. Enten som uvedkommende støy eller som velklingende akkorder og tonearter. Og de aller fleste fornemmer forskjellen i stemning på dur og moll, enda det bare er snakk om minimale endringer i hastigheten på noen få av trykkbølgene.

– Hvordan vil du beskrive dette i billedkunsten?

– I utgangspunktet er det det samme som skjer; kombinasjonen av linjer og former, farger og strukturer, formidler alle sorter signaler til mottakeren. Og summen av disse signalene, som er både bevisste og intuitive, og forholdene mellom dem, kan i heldige fall påvirke mottakeren til å oppleve noe vedkommende ikke kjente til fra før.

– Hva skal vi si om denne utsmykningen spesielt?

– Her er det flere typer signaler. Det er en bevegelse i hele veggen fra ytterste venstre til ytterste høyre side. En linje med innebygget rytme, den danser nærmest gjennom alle tre veggfeltene, og fanges opp av sirkelen og krysnings-punktet i midten. På veien virvles det opp en masse signaler. Noen gir assosiasjoner til et landskap, vi aner omrisset av en fjelltopp og et tre, et tårn, andre sender tankene ut i universet, noe har et visst preg av ornamentikk og folkekunst. Jeg har til og med hørt at noen ser et snev av jugend i en del av linjeføringen, uten at det er noe jeg har tenkt på. Jo flere signaler, jo rikere og fyldigere blir klangen. Og selv om de er forskjellige, så skal de klinge sammen. Først da kan vi kalle det kunst.

– Er det er en rød tråd i ditt kunstnerskap?

– Både ja og nei. Hva tror du selv?

– Det er stor forskjell på den unge og den eldre Gerhard Stoltz. I de aller første årene laget du kunst av billig skrot, gummi, twist, sand og bly. Ofte sammen med Bård Breivik. Dere kunne til og med klare dere uten kunstneriske materialer av noe slag, som den gang dere erklærte den venstre jernbaneskinnen på togstrekningen mellom Bergen og Oslo for en skulptur. Den gangen var det den gode ideen som gjaldt.

– Det ser kanskje mer forskjellig ut enn det virkelig er. For selv om nysgjerrigheten har ført meg i ulike retninger, så har det alltid handlet om å utforske fundamentale ting, bruke denne undringen og nysgjerrigheten og evnen til refleksjon som menneskene pussig nok er utstyrt med til å finne uventete innfallsvinkler og overraskende løsninger. Også konseptkunsten vår kretset omkring størrelses-forhold, bevegelse og aktivisering av rommet, om å lage noe ingen visste fantes. Eller, som med jernbaneskinnen, vise at noe kunne være noe annet enn det alle trodde det var.

– Det minner meg om noe du skriver om i et dikt.

De nye tankene er ofte de mest
spennende.
Men de største og viktigste tankene er
gamle og velbrukte.

– Akkurat det oppdager man jo etter hvert! Men på den andre siden; når tiden har gått, så den kommer ikke tilbake. Og selv om man jakter på det som i alle fall for en selv er grensesprengende innsikter, så trenger jo også gamle sannheter å stadig bli fortalt igjen og igjen, og helst på en måte som gjør at de virker friske og interessante.

Mer om Stoltz: www.gstoltz.no