Har du noen gang sett inn i fremtiden? Det har jeg. Året var 2017, det var i desember, og et nytt år ventet. På veggen foran meg i Galleri Langegården hang et maleri med tittelen Utopolis # 1. Det var laget av Silje Heggren (f. 1978), og var ett av flere bilder på utstillingen. Men det var nettopp dette ene som fascinerte meg. Ordet «utopolis» er satt sammen av «utopi» og «polis», begge greske. «Polis» betyr by. «Utopi» er også en kombinasjon av to ord: «ou» (ingen) og «topos» (sted), og er en betegnelse på det perfekte stedet som ennå ikke finnes, men som man kan drømme om. Utopolis var bilde av en slik fremtidsby. Et løfte om lykke.

Det var nettopp dette bildet vi snakket om, Silje Heggren og jeg, der vi satt på atelieret hennes en høstdag i 2018. Det ligger på Bergen Kjøtt, et hus hvor man en gang produserte pølser og kjøttfarse. Det ligger ved en av innfartårene til Bergen sentrum, like ved kaien med de store cruiseskipene.

Utenfor var det støyende travelhet. En sterk kontrast til stillheten i maleriet. En underlig farkost svever på en blå flate. Den kaster skygger i et tomt rom, og ligner ikke på noe vi kjenner. Bildet er stramt komponert, ja nærmest kalkulert. Det virtuelle objektet er laget av enkle klosser, som i et byggesett. Grunnstrukturen er en isometrisk projeksjon, med rette, parallelle linjer. Linjene samler seg ikke i ett forsvinningspunkt, slik de gjør det i bilder som illuderer det øyet ser. Utopolis gir seg ikke ut for å være virkelighet, det er et forestilt eller imaginært sted. Noen kuler på en stang minner om en kuleramme, oldtidens kalkulator. Raden med lysegrønne prikker gir assosiasjoner til blinkende lys på en flyvinge. Farkosten har ben, men den er ikke forankret noe sted. Den beveger seg, som romskip. Men hvor er den på vei? Her må vi lade bildet med våre egne fantasier. Perfekte byer kan bare sees med det indre øyet.

– Hvordan ble dette maleriet til?

– Det begynner som regel med en vag ide. Hvis det skal bli til noe, må ideen modnes over tid.  Utopolis er jo ikke bare ett bilde, men en helt serie. Man må kjenne et sterkt indre driv, for at motivasjonen skal holde helt ut. Jeg leste litt før jeg begynte å male. Særlig romanen Usynlige byer, av Italo Calvino. Boken  handler om Marco Polo og Kublai Kahn, tartarenes hersker, som møtes i en vakker hage.  Kahn ber Marco Polo fortelle om alle de byene han har sett på reisene sine. Dermed dukkerbyene opp, den ene etter den andre, alle veldig forskjellige. Etter hvert som jeg leste gikk det opp for meg at ingen av dem eksisterte. De var figurer skapt av tankens flukt. På denne tiden kom jeg også over tegningene til den russiske arkitekten Georgii Krutikov fra 1928. Han designet noe som han kalte «en svevende by». Ideen sprang ut av en  revolusjonær glød. Krutikov ville gjøre noe med overbefolkningen og ressursmangelen. Alle praktiske funksjoner, som arbeid og turisme, ble lagt til bakkenivå. Men boligene skulle sveve som en sky på himmelen. Det er jo fellesskapet som er den virkelige byen, ikke sant?

– Har du alltid vært opptatt av fremtiden?

– Nei, det kan jeg ikke si. De første årene etter akademiet malte jeg fulle folk på byen, mennesker som møtes på flyplasser, fester, konserter og barer. Øyeblikk fra det moderne storbylivet. Men noen av virkemidlene er de samme. Jeg maler fremdeles primært med akryl, og bygger bildene opp av matte flater med ustemte farger som møter hverandre uten glidende overganger. Rosa og oransje kan gjerne stå rett ved siden av hverandre.

– Var dette noe du lærte på Kunstakademiet i Bergen? Du gikk jo der i flere år,  fra 1998 til 2002.

– Nei, svarer Silje ettertrykkelig. Den første læreren jeg møtte var den danske filosofen Victor Arno Nielsen, som holdt et foredrag om Heidegger og Adorno. Jeg skjønte ikke bæret. Og bedre ble det ikke. Alt var teori. Og mye prat. Å male var tabu, da var man helt ute. Årene på akademiet er et sort hull. Jeg overlevde ved å snu døgnet rundt. Arbeidet om natten, gikk hjem når de andre kom om morgenen.         

– Men noen kom vel godt ut av dette systemet?

– Ja, enkelte har gjort det riktig bra. Gardar Eide Einarson og Mathias Faldbakken for eksempel. De gikk samtidig med meg.

– Men du gikk også et semester på Kunstakademiet i Helsinki?

– Ja, helt tilfeldig må jeg si. Vi skulle til New York, på studietur, og mellomlandet i Helsinki. Flyplassen der var veldig finsk. Og veldig rar. Jeg bestemte meg med en gang for å studere der. Og det har jeg aldri angret på. De hadde en egen avdeling for studier av «time and  space», hvor man lærte å bruke datamaskiner.

– Hva arbeidet du med på Kunstakademiet i Bergen?

– Avgangs arbeidet mitt var «picture disc’s», maleriene mine trykket på vinylplater. Veilederen min, som var kurator, foreslo at han skulle komme over til «mitt sted» for å se hva det var jeg holdt på med. Jeg var med å drive en platebutikk, hvor vi bare solgte vinylplater. En veldig bra tid. Jeg var en del av club miljøet i byen, med elektronisk musikk. Her jobbet jeg både som DJ og som kurator. Det var mange nye og spennende band og artister i Bergen på denne tiden, som Annie, Skatebård, Røyksopp, Datarock. Jeg jobbet med flere av dem, og ble mer inspirert av club miljøet enn undervisningen på akademiet.

– Fra fremtidsbyer gikk du over til å male evighetsmaskiner. Slike maskiner har jo oppfinnere drømt om å skape i over tusen år. Hva er det som fascinerer deg?

– Det er mange ting ved evighetsmaskinene som fascinerer meg. For det første er evighetsmaskinen den perfekte maskin, og det er utrolig urettferdig at naturlovene hindrer oss i å skape noe så perfekt. Dessuten elsker jeg at både kloke oppfinnere og mer eksentriske drømmere ikke gir opp. Selv lenge etter at det ble bevist at en slik maskin ville gå imot termodynamikkens lover er det fullt av folk som fortsetter arbeidet med en «perpetuum mobile».

– Hva skjer nå?

– Nå har jeg hodet fullt av tidskrystaller. De kan ikke sees, men man kan gjøre seg noen tanker om hva det er ved å lese teoretisk fysikk. Fysikerne sier at et tidskrystall er en tilstand til et materiale der strukturen gjentar seg regelmessig over tid. Der skiller de seg fra vanlige krystaller, hvor strukturen repeteres i rommet.

– Tid og rom, igjen?

– Ja, finnes det noe morsommere å tenke på?

Mer om Silje Heggren, se www.siljeheggren.com