På sporet av fotografiet. Andreas Dyrdal.

Et tomt hus. Et nakent rom i svart/hvitt. Et bilde uten drama; her skjer det ingenting. Dette tenkte jeg, første gang jeg så et fotografi av kunstneren Andreas Dyrdal (f. 1979). Du ser det her. Det inngår i en serie på 123 fotografier fra 2014, alle av det samme huset. Tittelen er foreløpig; inntil videre heter prosjektet The O.P.

I de fotografiene som omgir oss til daglig er det motivet som er viktig. Når vi ser på pressebilder fra Jemen eller Afghanistan er det krigens hendelser som opptar oss. Vi ser rett gjennom fotografiet på det som er avbildet. Som om det var et vindu. Bildene i The O.P. er av et annet slag. Allikevel stopper vi opp for å se. Men på hva? Vanskelig å si. Det måtte bli et intervju. En dag i desember 2018 befant jeg meg derfor i et atelier i Møllendalsveien i Bergen, med utsikt mot Store Lungegaardsvann. Huset hadde en gang vært en flaggfabrikk.

Dyrdal er relativt fersk som fotograf. Men han er en erfaren kunstner. Han utdannet seg først som danser i London og har 10 år bak seg som scenekunstner som ved dansekompanier i flere europeiske land.

Noe av det første han forteller, der vi sitter og prater, er at han har klare kunstneriske mål. Jeg ser for meg en skuespiller som er på vei inn på scenen. Publikum sitter i salen og venter forventningsfullt. Hva er det som skal skje? Hva kommer han til å si? Skuespilleren tenker på det samme, for situasjonen er helt åpen. Det finnes ikke noe manus.

Det høres ut som et mareritt, de fleste ville ha mistet nattesøvnen. Men Andreas Dyrdal synes det høres ut som en utfordring. Han liker å starte fra grunnen av, å stå der alene med fotografiapparatet og spørre seg selv: Hva kan jeg gjøre her? Hvilke virkemidler har jeg? Hvordan skal jeg koble meg på de skapende prosessene i det fotografiske materialet?

Vi må tilbake til det tomme huset som ble til 123 bilder.

– Hva slags bygning er det?

– Det er den gamle Odontologien i Årstadveien 17. Et fint hus i modernistisk stil, tegnet av arkitektene Gunnar Fougner og Einar Myklebust. Det stod ferdig i 1963.

– Hvorfor valgte du akkurat dette huset?

– Jeg har en personlig historie knyttet til det. Odontologen var ikke bare et sted for forskning og undervisning, de drev også behandling. Jeg var pasient der fra 1988 til 1991. Da huset skulle rives, kom minnene tilbake. I 2014 var jeg dessuten opptatt av å fotografere rom, det lå i tiden. Og så hadde jeg jo denne interessen for å utforske de tekniske aspektene ved svart/hvitt fotografering, som har fulgt meg helt fra begynnelsen.

– Hva var det som fascinerte deg med rommet i bildet?

– Det var nok formen; likheten med den «tomme» teaterscenen; den svarte boksen. Perspektivet spiller en vesentlig rolle i bildene. Veggene, tak og gulv, danner en tydelig ramme for det man kan få se, selv om kanten på fotografiet i seg selv har dannet denne rammen allerede. Som tidligere scenekunstner er jeg vant til å se på scenen som et slags blankt lerret, men jeg er fullstendig klar over at den ikke er tom i utgangspunktet.

– Rommet i bildet er heller ikke helt tomt. Det første som slår en er riktignok den sceniske konstruksjonen. Horisontaler og vertikaler, rene linjer. Et bord og noen veggskap, stikkontakter og andre oppheng vitner om menneskelig aktivitet, men hva dette har vært får vi ikke vite. Menneskene er fraværende, fotografiet er renset for narrative elementer. Men det har en egen tone, som åpner opp for mange assosiasjoner. De stramme, minimalistiske formene vekker minner om modernismen og troen på fremtiden og fremskrittet. Alt kunne endres og bli bedre. Tomheten på sin side skaper en følelse av å være forlatt.  

– Hvordan foregikk arbeidet frem til det ferdige bildet?

– Det var en møysommelig prosess, med eksponering, fremkalling, skanning, printing. De rent praktiske prosedyrene ved å jobbe med svart/hvit-film var helt sentrale for prosjektet; jeg ønsket å forstå hvordan jeg kunne bruke det utstyret jeg hadde og hva det kunne utrette. Det gjelder å lytte, for skapende prosesser har sin egen logikk som ikke fullt ut kan styres. Det oppstår en rekke spørsmål underveis. Jeg har utnyttet potesialet i de tekniske prosedyrene for å forsterke det kliniske. Bildet er derfor relativt gjennomredigert og representerer sånn sett ikke en dokumentarisk tradisjon, slik jeg tenkte meg i begynnelsen.

– Likevel er det vanskelig å overse at fotografiet viser frem noe som faktisk har eksistert. Rommet er ikke fri fantasi, du har stått der med fotoapparatet. Som teoretikeren Roland Barthes formulerte det i essayet Det lyse kammer fra 1980: «Referenten kleber». Dette skiller fotografiet fra andre visuelle medier, som maleriet.

– Det er sant. Men samtidig vil jeg gjerne presisere at jeg ikke ser meg selv som en fotograf i klassisk forstand, men heller som en kunstner som utforsker visse aspekter av fotografiet. Derfor jobber jeg og reflekterer over de fotografiske prosessene samtidig.

– Ja, det virker som om du jobber på flere nivåer, nærmest parallelt. På den ene siden bruker du kroppen og sansene og fokuserer på de fysiske hendelsene som inntreffer. Og på den andre siden tenker du over det du gjør. Som om du håper å finne svaret på fotografiets gåte: Hvordan kan bilder som dette overhodet snakke med oss? Har fotografiet et eget språk, noe som er spesifikt for dette mediet?

– For min egen del vet jeg ikke om det er viktig at fotografiet har et eget språk, men det er en interessent tanke. Jeg tenker ofte når jeg lager kunst at jeg er en utøver, men jeg er også ganske opptatt av hvordan kunsten blir til som en rekke performative handlinger. Utfordringen min i forhold til fotografiet er nok disse lagene; at vi er så vant til å se gjennom overflaten; vi forstår fotografi som et speil av øyeblikket; noe har vært foran kamera på et visst tidspunkt. For min egen del er jeg nysgjerrig på hvordan fotografiet kan gjøre noe akkurat når det blir sett eller opplevd, at vi ser på billedflaten og ikke gjennom den. For å gjøre den synlig må jeg åpne opp for at betrakteren ser noe av det fotografiet sier om seg selv som fotografi. Stikkordet er presentasjon, ikke representasjon.

– Du fotograferte ikke bare rommene i huset, men også ting som folk hadde etterlatt seg. Hva var det?

– De som arbeidet på Odontologen brukte slides til å illustrere forelesningene sine. Under besøket i bygget fant jeg en del av disse, som jeg igjen har tatt vare på og eksperimentert med i mine egne bilder.

– Vi ser et av dem her, et objekt med en hulelignende form. Men det er ikke lett å tyde, fordi motivet er manipulert. Hva er det som er avbildet?

– Det er ett av lysbildene jeg fant, prosjektert over en utskrift av mitt eget bilde. Lysbildet viste en støpeform av en persons tannsett og gane. Slik jeg bruker det,  kan det kanskje tenkes som en slags laminering av flere tidspunkt i historien.

–  Det har du rett i. Bildet er nærmet tømt for referensielt innhold. Men det åpner samtidig opp for ulike assosiasjoner. På den ene siden har vi sporene fra en moderne tannlegeklinikk, på den andre siden noe som minner om urgamle grotter. Både overraskende og humoristisk sammenstilt.

– I den siste utstillingen din, på Christiegaard i Bergen i november 2018, viste du en svært vakker installasjon med en veloverveid scenografi, med liljer i blomsteroppsatser stilt opp som i en hage, både friske og  kunstige, levende og stiliserte. Se bilde. Men ikke et eneste fotografi var å se. Hva var det ute etter her?

– Utstillingen het Models for Photography (Part 2: The garden) og var en undersøkelse av forholdet mellom objekter og fotografi, som om vi overvar eksperimentene i et fotostudio. Den antyder kanskje det et fotografi burde ha vært, men ikke klarer på sett og vis. Installasjonen var inspirert av japanske hager med sine abstrakte former og skjulte symboler. Betrakteren oppfordres til å tenke over alvorlige spørsmål som bevaring og forvitring, det konstante og det flyktige.  

På veien ut av atelieret ble jeg oppmerksom på et fotografi av en svevende ballong. Den var skadeskutt og lappet sammen med plaster. Allikevel holdt den seg oppe! For et morsomt bilde, sa jeg til Dyrdal; et objekt som gir blaffen i naturens lover og bare eksisterer i fotografiet! Det må jeg ha. Og slik ble det.