Mot strømmen

Tåken lettet og solen glimtet til, idet vi svingte av til Eggedal og Bjørn Båsens atelier. Men hvor var huset? Plutselig dukket det opp en bombe med lunte. «Her må det være», sa jeg. «Bjørn Båsen er ikke for pyser.»

Det er langt fra Brumunddal til Soria Moria slott. Tåken hang tungt over Mjøsa da jeg og søsteren min satte oss i bilen. Landskapet var grått og konturløst. Foran oss lå en endeløs vei, den snodde seg over åsrygger og høydedrag, gjennom mørke skoger og åpne sletter, forbi sjøer og elver. Hele 4 dalfører måtte vi passere før vi kom til Eggedal, hvor Theodor Kittelsen i sin tid hadde møtt både huldre og troll. Eventyrgutten med ryggsekk og vandrestav er også malt her.           

Like etter satt vi på en sofa i et staselig, rødmalt stabbur, omgitt av bokskap med figurer fra fantasy og science fiction romaner, japanske tegneserier og bøker av gamle, franske forfattere som Marki de Sade og Joris-Karl Huysmans. Og selvsagt et staffeli og stabler med uferdige malerier. En praktfull mannsdrakt med knapper og skulderputer hang på et bryststativ; den skulle brukes i en performance. Sømmen var upåklagelig, Båsen er en fremragende håndverker, nesten uansett materiale.

Fra atelieret er det ikke langt til Eggedal Mølle ved elven Eggedøla, hvor bøndene kom for å male korn. I dag er det museum. Det var her Båsen hadde sine første utstillinger, mens han ennå var kunststudent. Den første var utendørs; Båsen bidro med et gigantisk strutserede med egg laget av sjokkrosa elvestein.

Elven og vannkraften spilte en nøkkelrolle for industrialiseringen av bygda  og nasjonsbyggingen på 1800-tallet. Det har også satt sine spor i Båsens kunst. Installasjonen The Green Room fra 2009 kan tolkes som en kommentar til denne historien om fremskritt og utvikling.

   – Tar jeg ikke helt feil, er det ruinene av et vannhjul vi ser i installasjonens maleri? Elven har tørket helt inn.

   – Det er i alle fall et vanndrevet hjul. Kanskje et møllehjul, kanskje noe annet. Jeg liker åsteder. Lokasjoner som bærer på en historie, som er blitt forandret. Og dette maleriet er et forsøk på å skildre et slikt åsted, men samtidig beholde noe av det gåtefulle. Du vet ikke helt hva som har skjedd eller hvordan det så ut før «hendelsen» inntraff. Tittelen, Remnants of an unsuccessful escape, forsøker å underbygge usikkerheten og mystikken ved denne forhistorien.

   – Hva vil du si om landskapet?

   –  Landskapet er morkent, overgrodd og råtnende. Det bærer preg av at det nettopp har hendt noe voldsomt der. En slags eksplosjon kanskje? Jeg liker kontrasten med forfallet, som skjer sakte over lang tid, og ødeleggelsen som skjer plutselig.

   – Maleriet har vel også en referanse til kunsthistorien?

   – Absolutt. Når jeg jobber med naturmotiver vender jeg ofte tilbake til mine to favoritter fra romantikken, August Cappelen og Lars Hertervig. De besjelet naturen i maleriene, og levde seg inn i de naturmotivene de skildret. Selv om jeg ikke kan påstå at mitt motiv er direkte biografisk, er det allikevel likhetstrekk. Naturen i bildet skildrer en stemning og en hendelse som er gåtefull, men forhåpentligvis også pirrende. Som et portrett av en person som bærer på en hemmelighet.

   – Installasjonen rommer også et møbel- eller skulpturlignende objekt hvor det samme maleriet er stukket ned i en trekasse. Er det skrotet?

   – Jeg vil heller kalle det arkivert. Tanken var å lage et verk som er både maleri og skulptur, med et visuelt slektskap til  ”Remnants”-maleriet. Woods in Wood er tenkt som et arkivert maleri, plassert i en kasse. Over tid har maleriet begynt å prege kassen, den har begynt å falle fra hverandre, men også fått to dyrelignende bein, og en mosefarget, blondedekorert tekstilmasse har begynt å tyte ut. ”Malerilarven” er i ferd med å bli til en ”skulptursommerfugl” og kassen er kokongen.

   – Hvorfor er du er så opptatt av denne relasjonen mellom levende og død materie, og særlig av sammensmeltingen mellom et møbel og en menneskekropp?

   – Det er nok schizofrenien mellom romantikeren og surrealisten i meg. Jeg har alltid hatt en dragning mot forfallet, hvordan det som er vakkert og ubesudlet i neste øyeblikk fortæres – blir stygt og fordervet. Jeg synes forfallet er fascinerende fordi det bekrefter hvor flyktig skjønnhet og uskyld er. Forfall kan ofte ha noe vulgært ved seg og jeg tror det er en av grunnene at jeg vender tilbake til disse kroppslige møbelformene. Det er et forsøk på å gjøre de døde bruksmøblene mer animerte, å gi dem en personlighet. Dét at noe levende forfaller er ofte mer tragisk enn at et dødt objekt eldes. I tillegg tenker jeg ikke på dem som skulpturer, men som figurer. De har en personlighet og vitner om en funksjon og en historie som du aldri helt klarer å tyde.

   – Det siste elementet i installasjonen er en himmelseng med forheng og silkesløyfer. Noen tekstiler som bøyer seg over sengen gir assosiasjoner til en struttende kvinnerumpe. Vi befinner oss kanskje i et rokokkobudoar?

   – Absolutt, dette er en scene fra de indre gemakker. Jeg liker spesielt at det får deg til å tenke på noe feminint og sensuelt, nærmest erotisk. Selv om jeg er en homofil mann, så er det kvinnelige aspektet i verkene mine ofte et gjennomgangstema. For å være ærlig har jeg aldri kommet helt til bunns i det, og det er vel derfor det er et tema jeg trekkes mot igjen og igjen. Jeg har en tendens til å jobbe med sensualitet spesielt i skulptur og installasjon, og særlig i bruk av tekstil. Tekstil virker som noe intimt og taktilt og jeg håpet at dette verket kunne ha en forlokkende effekt på tilskueren. Sengen med dens draperier og objekter er tenkt som en videreføring av elementene i de to foregående verkene. Steget mellom maleriet og sengen kan virke langt, men ved å plassere kasseskulpturen som ”the missing link” blir slektskapet forhåpentligvis tydeligere.

Det er noe scenisk eller teatralt over mange av Båsens installasjonens. Båsen forteller selv at The Green Room var inspirert av Verdensutstilling-enes tablåaktige «showrooms» fra rundt 1900. Utstillingene var en arena der nasjonene konkurrerte om å være best i vekst, fremskritt og sivilisasjon. I The Green Room er det derimot forfallet som gjelder, stolpen i himmel-sengen er brukket. Skogen i maleriet er døende. Det grønne er ikke vårens duggfriske farge, men det råtne og avfeldige. Undergangen.

Kan Båsen ha en åndsfrende i Huysmans roman A rebours fra 1884, også kalt for dekadansens manifest? Den er et frontalangrep på dyrkingen av naturen og alt som er naturliggjort, det vi tar for gitt. Ikke minst troen på fremskrittet. Mot strømmen heter den på norsk, men tittelen kunne like gjerne vært oversatt til Mot naturen. Hovedpersonen, hertugen des Esseintes, er ikke mer enn 30 år da han bestemmer seg for å trekke seg tilbake i fullstendig isolasjon og skape sin egen imaginære verden av drømmer, minner og fantasier. Han omgir seg bare med bøker, billedkunst og gjenstander som kan gi ham nye opplevelser og sanselige stimuli, og skape distanse til alt det middelmådige og konvensjonelle som fyller ham med lede og forakt.

   – Kjenner du deg igjen i hertugen?

   – Ja, det gjør jeg. Og mer enn før tror jeg det er en generell tendens i tiden. Med sosiale medier i dag, har vi laget oss våre egne virtuelle rom, omgitt av folk og grupper som deler vårt syn på verden. Du kan søke deg fram til den spesifikke gruppen med personer som deler dine verdier. Problemet er at det fort kan bli et ekkokammer, og folks oppfatning av den virkelige verden blir veldig begrenset. Du er ikke lenger omgitt av personer som utfordrer deg. Jeg er stor tilhenger av å bygge egne verdener, en personlig mytologi, men jeg tror det er viktig å hele tiden holde seg oppdatert på aspekter ved samfunnet som du ellers ville holdt deg unna. Det kan være behagelig å være naiv, men jeg tror ikke det er sunt i lengden.

   – Slik jeg ser det, dukker dekadansen opp på mange måter hos deg. Et godt eksempel er Chambre Macabre fra 2008. Her er skjønnheten forbundet med død og fordervelse. Bak dørene i det forgylte praktmøbelet skjuler det seg et torturkammer. Men skulptur-objektet har også hengende patter og feite lår. Skikkelig vulgært.  En hån mot overfladisk dannelse og pene manerer.

   – Hva arbeider du med akkurat nå?

   – Jeg jobber med flere prosjekter. Det største er en separatutstilling som skal vises i Oslo i 2020. Den er inspirert av komponisten Edgar Elgars symfoniske verk, ”Enigma-variasjonene”. Orkesterverket besto av flere deler som er inspirert av personer i hans omgangskrets. Jeg har valgt å lage en serie verker basert på personer som har formet den kunstneren jeg er i dag. Dette vil være både folk jeg kjenner og kunstnere som har betydd noe for min utvikling. Hvert verk vil ta form som et veggbasert  maleri-skap med dører som kan åpnes. Spenningsforholdet vil ligge mellom motivene utenpå skapet og de innvendige. Fasade versus innhold. Det andre prosjek-tet har arbeidstittel ”Wunderkammer”, og er inspirert av kuriositets-kabinettene fra 16 og 1700-tallet. Verket blir et gulvbasert møbel med flere dører og hemmelige rom fylt til randen av ulike, obskure objekter jeg har laget og designet. En obskur kunstsamling i miniatyr.

   – Er det noen dekadanse her?

   – I bøttevis. Jeg har de siste årene beveget meg bort fra dekadansen, men nå er den tilbake for fullt. Enigmaprosjektet vil fokusere på dekadansen som har preget meg gjennom oppveksten, mens kuriositetskabinettet vil presentere min nye tolkning av temaet. En samtidsdekadanse.