Mørkets mester

Bussen går til Askøy. Det er januar 2019. Jeg går av på Fromreide, et lite sted med 445 innbyggere, en times kjøring fra Bergen. Her bor Erling Valtyrson sammen med to katter og konen Hennie Andersen, som er maler.

Det fins kunstnere som er veldig synlige. Alle har for eksempel sett Edvard Munch. Andre er godt bevarte hemmeligheter, og beundres av kresne kunstkjennere og kunstnere. Valtyrson (f. 1955) hører definitivt til de siste. I 1997 ble han tatt opp som medlem av den fornemme foreningen Société des Paintres-Graveurs Francais. Han har fast gallerist i Montreal, Tokyo, Paris og New York og et stort og entusiastisk publikum i Japan.

Huset ligger i en hage med gamle epletrær. Sjøen er ikke langt unna. Valtyrson kjenner havet fra Ålesund, hvor han vokste opp. Faren var sjømann, og havet har etterlatt seg mange erindringsspor i kunsten hans. Ikke minst torsken, som bestefaren var så glad i. Jeg har selv ett av disse bildene på veggen hjemme, og er fra 2007. Jeg betrakter torsken hver eneste dag. Eller rette sagt: det som er igjen av den. På en tallerken ligger skjelettet av en ryggrad og et hode, bare opplyst av en enslig lyspære. Resten av bildet går i svart. Kadaveret trenger seg gjennom mørket og opp til overflaten med et alarmerende budskap: vi skal alle dø. Hvordan får Valtyrson noe så hverdagslig og trivielt som en torsk til å bli bærer av dyp livsvisdom? Det er ren magi.

– Vil du se noe rart? spør Valtyrson. I hånden holder han kjevepartiet av en hai. Tennene er sylskarpe. Jeg grøsser. Men hvem vet, kanskje blir den forvandlet til kunst en dag? Det har allerede skjedd med hodeskallen og elgkraniet som befinner seg like i nærheten. Død og forgjengelighet er gjengangere i Valtyrsons kunst.

Huset er fylt til randen av alle slags gjenstander, fra russiske 1700-tallsikoner til reptiler, sjøhester og skjell, utskårne trefigurer fra fremmede urfolk og vakre sommerfugler. Et raritetskabinett i moderne tid. I renessansen og opplysningstiden var det vanlig at fyrster og andre rikfolk samlet på sjeldne, eksotiske og merkverdige objekter. Det kunne være skinnende perler og fargerike fjær, totempæler, masker, drageblod og mumifiserte dyr. Tingene ble stilt ut til opplysning, skrekk og beundring.

Valtyrson er fortrolig med tingene sine. Mange av dem har stått foran ham på atelieret i kjelleren. Motivene arbeides frem direkte på kobberplaten,  tilsynelatende spontant, uten så mye som en skisse å holde seg til. Han tegner med lyset, er en mester i å spille på mezzotintens sorte, fløyelsmyke toner. Det er valørene som gjør tingene synlige, ikke streken i den harde platen. Ofte med hyperrealistisk presisjon. Se bare på kameleonen som klamrer seg til et strå, hvor finmønstret huden er, hvordan dyret krøller seg sammen og ruller opp halen.

Valtyrson eier også mange historiske trykk i mezzotint, noen med motiver fra Miltons Paradise Lost. Teknikken kan spores tilbake til Nederland på 1600-tallet og ble først brukt til portretter. Senere ble den et middel til å mangfoldiggjøre malerier og akvareller. Men allerede på 1800-tallet skrumpet utbredelsen inn, i takt med fremveksten av enklere og mer effektive reproduksjonsprosesser som fotografiet. I dag er mezzotint et eksklusivt medium, en kjærlighetsaffære for dem som hverken bryr seg om tid eller penger.

– Når begynte det? spør jeg.

– I 1977. Da var det en utstilling av grafiske verk i Ålesund kunstforening. Jeg husker den ennå. Tre år senere søkte jeg Statens Kunst- og håndverksskole i Bergen, som var langt fremme på grafikkfeltet. Jeg fikk Asbjørn Brekke som lærer. En veldig god tid.

– Men hvorfor akkurat mezzotint? Det er jo mange andre grafiske teknikker som både er lettere å beherske og mindre tidkrevende.

– Mezzotint er grafikkens dronning. Det fins ingen andre teknikker hvor man arbeider på samme måte fra mørket til lyset. Ved hjelp av det rike registeret av valørnyanser kan man gi tingene en nesten fysisk substans, med både romlig volum og stofflighet.

Valtyrson tar frem en bok om japaneren Yozo Hamaguchi (1909-2000) som har vært hans store forbilde i alle år.

– Se her, hvor god man kan bli.

– Men du har vel også lært mye av vestlige kunstnere?

– Ja, absolutt. Jeg har trålet magasinene i de store museene i Europa på jakt etter mezzotint. Der er det mange skjulte skatter. I Louvre kom jeg over flere av Rembrandts originale kobberplater.

– Dialogen med kunsthistorien er skikkelig interessant. I det bildet jeg har, er det tydelige referanser til stilleben tradisjonen. Allerede på 1500-tallet begynte kunstnerne å male hodeskaller som et memento mori, en påminnelse om døden. For å gjøre budskapet ekstra tydelig, la de til andre elementer, som et stearinlyset som nesten er brent ut. Men du lager din egen vri. Hos deg lyser det fremdeles, og lyskilden er et simpelt fabrikkprodukt. Dermed blir bildet mye mer åpent og gåtefylt. Du nekter å være litterær.

– Ja, fortellingene overlater jeg til forfatterne. I mine bilder har alle fritt spillerom til å dikte selv.

– Men for å få oss med på leken må du vel legge inn et spenningsmoment? Noe som fanger oppmerksomheten? Ellers ville vi ikke brydd oss.

– Ja, hvorfor ikke kalle det spenning? Eller kanskje friksjon?

– Engelskmennene har et godt ord; de snakker om «suspense», en usikkerhet eller ubestemmelighet som kan være innebygget i komposisjonen, særlig i film og krimlitteratur. Man sier det ikke rett ut, men nøyer seg med å antyde. Eller foregriper noe som kan komme til å skje. Bildene dine rommer også et eller annet som vekker et narrativt begjær. Du lar for eksempel to personer møtes, ansikt til ansikt, i et bilde med tittelen Bête noir fra 2015. Men idet vi skal til å fortelle hva som skjer mellom dem, stopper det hele opp. Vi oppdager at de slett ikke ser på hverandre, men lever i hver sin verden. Da begynner blikket vårt å vandre, og vi oppdager en blomst i forgrunnen som er vel så interessant.

– Vi kan gjerne beskrive det på denne måten. Det hender forresten at jeg bruker de samme motivene flere ganger. Akkurat nå holder jeg på med en ny versjon av torskebildet fra 2007. Men det blir aldri noen tro kopi. Ofte fjerner jeg noe. Her skal skjellet og sneglen bort.

– La oss se på bildet av et hode. Det tilhører en motivkrets som dukker opp med jevne mellomrom. På blokken min står det noen stikkord: tilblivelser, bliven-dyr, bliven-menneske. Mannen er fremstilt i profil. Hetten hans minner om en munkekutte. Det er dette vi ser ved første øyekast. Men så begynner noe å skje, formen settes i bevegelse. Hodet blir mer og mer ubestemmelig, og ligner etterhvert på et dyr. Øyelokkene er store og tunge, huden tykk og skrukkete, nesen og munnen svulmer opp. Kjevepartiet skyter frem som en snute. Mannen blir likevel ikke dyr, han bare nærmer seg en slik identitet. De to formene kan ikke skjelnes fra hverandre. I spenningsfeltet mellom mannen og dyret, to identiteter vi allerede kjenner,  oppstår det noe nytt og ukjent som ennå ikke er definert. Vi vet ikke hva det er. Skremmende? Uhyggelig? Eller fascinerende? En ny livsform er i ferd med å ta form, rett foran øynene våre. En ny mulighet for eksistens. Er det rart at vi er glad i disse bildene?