Det var et fotografi som brakte oss sammen, performance kunstneren Marina Abramović (f. 1946) og jeg. På bildet er hun kledd i sort og sitter på en forgylt stol. Hun løfter hodet. Men kan hun se noe? En svær slange kryper listig oppover stolryggen og har allerede erobret deler av ansiktet hennes. Allikevel er hun fullkomment rolig. Det ser nærmest ut som om hun nyter det.

For et bilde, tenkte jeg, der jeg satt og bladde i boken Walk through Walls, Marina Abramovićs selvbiografi. Å iscenesette seg selv er ikke noe nytt, snarere siste mote. Men hvorfor slanger? Hva handler det egentlig om? Jeg fikk det ikke ut av hodet. Fotografiet var plassert på første side inne i boken, som selve innfallsporten eller nøkkelen til den historien hun ville fortelle om seg selv. Jeg fikk lyst til å spørre mer. Og hvorfor ikke følge kunstnerens eksempel og iscenesette svarene som et intervju?[1]

– Hva gjør slangene i dette bildet?

– Jeg har alltid vært opptatt av slanger. Helt siden jeg var fire år, og gikk i skogen sammen med mormor. Plutselig krøp det en strek over veien. Merkelig! Jeg ble nysgjerrig og gikk bort til den for å pirke i den. Hva ville skje? Mormor skrek høyt. Det var en kjempestor slange. Jeg ble vettskremt, for første gang. Men det var ikke slangen som skaket meg opp, det var mormors stemme.

– Du skriver at det er utrolig hvordan frykten innpodes i oss, av familien eller andre. Men hvorfor lar du ikke slangene være i fred? De dukker jo opp igjen senere. På begynnelsen av 1990-tallet laget du flere performancer med tittelen Dragon Heads. Her sitter du på en stol eller en isblokk, og lar store giftslanger leke med kroppen din.  

– Jeg går aldri glipp av en risiko. Jeg tiltrekkes av risikable situasjoner. Men det betyr ikke at jeg er fryktløs. Jeg er for eksempel redd for å dø. Hvis det er turbulens ombord på et fly, ryster jeg av angst.

– Er det smerten som lokker deg? I Rhytm 10 for eksempel, en performance fra 1973, leker du med kniver.

– Jeg fikk ideen fra en drikkelek som er vanlig blant russiske og jugoslaviske bønder. Man legger hånden på en treplate eller et bord og sprer fingrene, og så stikker man hurtig med en kniv i mellomrommene. Hver gang man kommer skjevt ut og skjærer seg, må man drikke mer. Jo fullere man blir, desto større en sjansen for å skade seg. Det handler om mot og tåpelighet, fortvilelse og mørke. En riktig slavisk lek. Spørsmålet om liv og død er viktig for kunsten min.

– Hvordan blir leken til kunst?

– Jeg gjorde uhellet til selve planen. Og så erstattet jeg den ene kniven med ti, og la til lyd. I min performance kneler jeg ned på et stort, hvitt papir. Jeg tar den ene kniven mellom fingrene på venstre hånd, og hugger så fort jeg kan. Jeg skjærer meg selvfølgelig, og stønner av smerte. Så tar jeg opp en ny kniv, og fortsetter.  

– Er du ikke redd?

– Jo, jeg var skrekkslagen da jeg begynte. Men i samme øyeblikket det var i gang, forsvant frykten. Det skjer noe i et rom hvor det er et publikum.

– Hva da?

– Da papiret var blitt flekkete av blod, stirret forsamlingen på det i dyp taushet. I samme stund ble jeg grepet av en sær følelse. Det var som om det strømmet elektrisitet gjennom kroppen min, og jeg og publikum ble ett. Faren hadde forenet oss. En performance skaper et rom hvor man kan forlate sitt private, lille jeg og gå opp i noe som er mye, mye større. Gjennom kunsten ble jeg en Marina, som jeg ennå ikke kjente.

– Skjer dette bare i en performance? Hva med andre kunstarter?

– Jeg tror ikke at noe maleri eller objekt kan gi meg den samme berusende følelsen av frihet. I en performance kan du oppleve at kroppen er uten grenser, at smerter ikke lenger gjelder.  Man blir høy på en overveldende energi, hvor man ikke bare gir, men også får noe selv. Første gang jeg opplevde dette, visste jeg at jeg ble nødt til å oppsøke det igjen og igjen.

– Fascinasjonen for performance kunsten har spredd seg langt utover kunstfeltet. Unge sosiologer har begynt å bruke begrepet karismatisk rom for å kunne gripe samfunnsmessige endringsprosesser. De viser hele tiden til deg, særlig til performancen The Artist is Present fra 2010. De vil ha et alternativ til de rådende modellene hvor aktørene handler strategisk og kalkulerende for å maksimere sine egeninteresser.

– Performance rommet er hverken hierarkisk eller undertrykkende. Tvert mot er det dialogisk. Og hjernen opererer aldri alene, men spiller på lag med kroppen.

– Nettopp. Det dreier seg om affekter, om overføring av energi og intensitet. Sosiologen Maria Hynes kaller The Artist is Present for et sosialt eksperiment. Her kan man studere hvordan slike affektive krefter åpner opp for dannelsen av nye former for liv og subjektivitet. Slik kan samfunnsforskingen få justert sitt menneskesyn. Det er jo ufattelig mange mulige måter å være menneske på!

Mer om kunstneren: http://www.marinaabramovic.com/

[1] Svarene er formulert med utgangspunkt i disse tekstene: Walk Through Walls fra 2016, Janet A. Kaplans intervju «Deeper and Deeper: Interview with Marina Abramović» i Art Journal 1999, Marte Spurkelands intervju «Lider for kunsten» i Dagens Næringsliv 11.9 2009 og Maria Hynes’ artikkel «Public sociology for an emergent people: the affective gift in Marina Abramovićs The Artist is Present» i Sociological Review fra 2016.