Oseana

Oseana kunst- og kultursenter har et storslått tilbud til oss denne sommeren. På to utstillinger kan vi studere mytene om det norske og det nordiske i eldre kunstverk og nyere visuell kultur. Utstillingen Sølvpust. Myter, fantasy og romantikk antyder rammen om det hele. På Båsen & Brevik nærmer vi oss mytene i Ragna Breiviks (1891- 1965) vevkunst og Bjørn Båsens (f. 1981) malerier. Den siste helgen i juni arrangeres det en festival, hvor vi kan bli deltakere i virtuelle billedverdener, gjennom dataspill, sverdfekting og rollespill.

På Sølvpust-utstillingen møter vi stavkirker, vikingskip, troll, middelalderborger, bergtatte prinsesser, etc. i utallige varianter. Dette var populære motiver hos kunstnere som J. C. Dahl,  Tidemann og Gude og Theodor Kittelsen under nasjonal-romantikken på 1800-tallet, Men hva er det som fascinerer dagens kunstnere her? Og hvorfor er dette gamle tankegodset fremdeles populært blant ungdom som kanskje ikke en gang har satt sin fot i Nasjonal-galleriet?

«Sølvpust» er et låneord fra forfatteren C.S. Lewis, som skrev legendene om Narnia; «Myths are lies, even though lies breathed through silver.» Myter holder seg ikke til sannheten i streng forstand, men mye tyder på at de har noe som vi ikke kan klare oss uten.

Sagafrise

Et hovedverk på Oseana er Bjørn Båsens 10 meter lange Sagafrise. Han har arbeidet med disse maleriene i mange år, helt fra han ble invitert med på feiringen av Grunnlovsjubileet i 2014. Det var også hovedattraksjonen på Båsens utstilling Myhos på Nitja senter for samtidskunst i fjor.

Motivet er Napoleons-krigene. Frisen viser det dramatiske sjøslaget der Danmark-Norge trekkes med på fransk side. Under Kielfreden ble Norge blir gitt som krigsbytte til Sverige, og som et resultat av dette fulgte Riksforsamlingen på Eidsvoll og dannelsen av nasjonen Norge..

Symbolene på spillkortene viser hvem som var med: tudorrosen (England), kroner og løven (Sverige),  liljen (Frankrike), ørnen (Preussen), hesten (Sachsen) og bjørnen (Russland).

SM: Sagafrisen er visuelt slående, og tiltrekker seg oppmerksomhet. Samtidig er det veldig komplekst, og gjør bruk av virkemidler fra flere tradisjoner og visuelle kulturer. Hva slags tanker gjorde du deg underveis i arbeidet?

BB: Det hele startet med at jeg var fascinert av at norsk historie ofte blir skildret isolert fra verdenshistorien. Som om vi er en liten øy upåvirket av hva som skjer rundt oss. Jeg ønsket å vise hvordan hendelsene rundt Napoleons-krigene påvirket Eidsvollsdagene, og malte først fem malerier som lignet på skjermdumper fra et fiktivt dataspill. Referansen til dataspill dukket opp med en gang, fordi et dataspill alltid vil få forskjellig utfall for hver gang du spiller det, basert på de valgene du tar underveis. Og det slo meg hvor usannsynlig det må ha vært, bare noen år i forveien, å tro at Norge skulle få en grunnlov i 1814.

Da Grunnlovjubileet var over la jeg maleriene til side, fordi jeg følte aldri at jeg hadde fått utnyttet potensiale i ideen. Jeg var ikke moden nok. Først i 2022, da Nitja ville ha en ny utstilling, var jeg klar til å ta tak i arbeidet igjen. Fem enkeltmalerier ble da satt sammen til en frise, i tillegg tilføyde jeg til to malerier, et kart og et avsluttende motiv. I praksis ble alle maleriene malt fullstendig om. Tror ikke det er noe igjen av de opprinnelige motivene.

Tiden hadde ikke bare gjort meg til en bedre maler; jeg fikk også ny idé. Kunsthistorien skulle inn i verket. Historiemaleriet som tradisjon er mer eller mindre utdødd i dag. Men frisen kunne allikevel brukes; det narrative innholdet kjentes ikke utdatert, selv om formatet som sådan er eldgammelt. Kanskje er det her det mytiske kommer inn?

Formatet på enkeltmotivene speiler en standard dataskjerm. Et nytt element var spillekortene. Fordi jeg hadde fjernet en del av referansene til dataspill-layouten i den nye versjonen av maleriet (for å gjøre det mer malerisk, historisk) så valgte jeg å bruke andre spill elementer.

For meg var det viktig å presentere informasjonen i flere visuelle former. I dag sitter vi ikke lenger og ser på tv, eller leser en bok. Vi er vant til å holde flere skjermer åpne på samme tid. Spiller et spill, eller scroller på Instagram, samtidig som vi med et halvt øye fanger opp det som skjer i en dramaserie på tv-skjermen. Mange i min generasjon og de yngre, blir rastløse uten å kunne være på flere plattformer samtidig. Det var dette jeg ville speile ved å kombinere tidslinjen øverst, hovedmotivet i midten og spillkortene nederst. Alle forteller akkurat samme historie, men på tre forskjellige måter.

SM:  Fascinerende. Men ikke helt enkelt å forstå for de som ikke kjenner kodene i denne visuelle kulturen. Her bør man tenke seg godt om, hvilken smaksnorm man skal bruke. Det dreier seg jo ikke om å betrakte bildene som kunst eller autonome formobjekter, slik vi kunsthistorikere læres opp til. En kunstanmelder kalte f.eks. fargene i enkelte deler av Sagafrisen for «kitschete» og skrikende. Det stemmer ikke, spør du meg. Vi må over til fargekodene innenfor dataspillets estetikk, og til avatarene.

Avataren er et virtuelt «jeg», din stedfortreder i en 3D-simulert verden. Det er avataren som avgjør hva som skal skje og driver handlingen fremover. På en måte har du kontrollen, men det kan også skje helt uventede ting, som du ikke kan forutse. I slike dataspill kan det f.eks. finnes et virtuelt kamera, slik at vi – eller vår stedfortreder avataren – kan se oss rundt, lytte og utforske omgivelsene som om vi var kroppslig og perseptuelt til stede.

Her er ikke nasjonsbyggingen en historisk begivenhet, noe som skjedde èn gang og nå er avsluttet. Innenfor dataspillets logikk er du med i en pågående meningsskapende prosess, som deltaker. Jfr. brettspillet Heroes, som jeg så i et butikkvindu forleden dag. Her er det riktignok ikke grunnloven det dreier seg om, men det viser at det er grunnleggende forskjeller mellom de to kulturene. Kunstverk betrakter du på en vegg.

BB: Jeg tror du har et godt poeng når du kaller oss for deltakere, ikke betraktere. De glorete (eller etter min mening vakre) fargene kommer herfra, fra dataspillverdenen og animasjonstradisjon. Dette er slik jeg ser verden, og mange på min alder og yngre har vokst opp med denne fargeskalaen. Men jeg merker at det er et fargemessig generasjonsskifte, og at jeg kanskje er født litt for tidlig. Mange over 40 leser fargevalget som en ironisk kommentar, som om det skal være grelt eller glorete. Men selv om fargene representerer dataspillestetikken, er de også valgt av skjønnhetshensyn. Jeg synes det er visuelt vakkert på en intuitiv måte.

SM: På Nitja var Sagafrisen populær blant ungdom. Hva var deres reaksjoner?

BB: Ja, det var morsomt å se at mange av dem, rent intuitivt, forsto hvordan de skulle lese og forstå verket. Jeg ønsket at frisen, i likhet med de fleste andre malerier jeg lager, skal være en gåte som må knekkes. Hvis jeg har gjort jobben min godt nok, så ligger all informasjon du trenger allerede i maleriet. Det er opp til deg og finne alt sammen, kombinere det på riktig måte, for så å tolke det slik jeg og forhåpentligvis du vil.

Jeg lærer mye av å se på hvordan folk leser verkene og benytter gjerne anledningen til å overhøre diskusjonene som oppstår. I forkant av utstillingene på Oseana har jeg malt óm på deler av frisen, for å inkludere nye ideer. Dette er snakk om små, men viktige, detaljer som understreker koreografien i maleriet og gjør det lettere å følge handlingen.

Mythos og logos

Hva er fakta og hva er fiksjon? En gang mellom 700 og 400 før Kr. begynte grekerne gradvis å forklare verdens eksistens, alt som skjer, på en teoretisk fremfor en mytisk måte. Man kalte overgangen fra myhos til logos. Dermed fikk vi et skille, hvor fornuften eller logos fikk monopol på sannhet, og mytene ble avskrevet som løgn og eventyr.

SM: Mange ville si at Sagafrisen tilhører logos. Det er jo en slags historietime, hvor du ønsker å lære oss hva som faktisk skjedde under Napoleons-krigene. Da må vel alle historiske fakta være korrekte? Hvorfor kaller du likevel for mythos?

BB: Jeg tror det er veldig vanskelig å operere med historiske fakta som noe helt isolert. Kunnskap er ikke bare abstrakt og intellektuell, men avhengig av våre evne til å levendegjøre tanken i form av bilder og forestillinger. Det ser du i bøkene også, når ekspertene skriver. De beste historikerne vil fortelle deg noe. Når du tar tak i noe så viktig som dagene på Eidsvoll i 1814, så har de historiske fakta gått opp i en høyere enhet, en opphøyethet. Derfor valgte jeg å skildre denne historien som et fantasy-univers med rustninger og steindverger og ikke som Europa på begynnelsen av 1800-tallet med bajonetter og høye krager.

SM: Ja, her er du helt på linje med Marina Warner, en av verdens beste myteforskere, som fikk Holbergprisen i 2016. Hun hevder at den rasjonelle,  vitenskapelige forståelsen av verden ikke er fullt så logisk som den gir seg ut til å være. Mytiske elementer sniker seg ofte inn i vitenskapens og fornuftens språk, uten at vi legger merke til det. Mytene lar de seg ikke utrydde, de finnes overalt. Selv driver hun forskning i Midtøsten og i flyktningleirer.

På utstillingen Sølvpust kan vi bl.a. se Kittelsens bilde av Nøkken. Er nøkken bare «fantasy»? Jeg ser ham for meg, der han vandrer gjennom de mørke skogene i Eggedal, hvor han bodde i mange år. Det stunder mot kveld, han er sliten og trett, og hører så mange underlige lyder. Hva kan det være? Og plutselig: to svære øyne stirrer på ham, nøkken ligger og vaker i tjernet. Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i denne situasjonen. Ingen mennesker har øyne i nakken, i motsetning til en flue, som kan ha øyne over hele hodet. Derfor kan vi hverken observere eller forklare hva som foregår. Det gjør oss sårbare og utsatte. Mytene kan være til hjelp; de gjør verden beboelig, som vår verden.

Bilder:  Istvan Virag/Kunstdok