Hvordan blir et kunstverk til? Birthe Marie Løveid.

Det måtte bli Kuben. Tanken slo umiddelbart ned i meg da jeg skulle skrive om hvordan et kunstverk blir til. Den reiser mange spørsmål om kunstens funksjon og opprinnelse.

Installasjonen stod en gang og strålte som en juvel på 5 x 5 m i Frescohallen i Bergen. I de kvadratiske platene av blankt stål kunne man se gjenskinnet av de gamle freskomaleriene på veggene. Året var 2000, og Bergen var europeisk kulturby. Kunstneren bak verket er Birthe Marie Løveid. Hun har verksted i Gamlebyen i Fredrikstad, hvor hun også bor sammen med mannen sin, kunstneren Hans-Ove Granath. Dit ringer jeg, en varm sommerdag, for å spørre henne ut.

Men først noen ord om damen selv. Løveid er en erfaren kunstner som ble utdannet som skulptør på 1970-tallet. Hun var rektor for Kunstakademiet i Bergen i tre perioder, og har selv undervist. I hennes kunstnerskap er det mange gode eksempler på at kunst kan brukes til å skape nye sosiale rom for fellesskap og samhandling.

Jeg husker Kuben som en magisk labyrint. Når vi trådte inn i dens indre mørke, åpnet det seg en ny og annerledes verden. Men vi var på usikker grunn, hver bevegelse var farlig. Vi ble ledet gjennom en tett søyleskog og svimlende portaler, opp en snubletrapp med bølgende trinn og ut på en bro av glass som svevet over en elv. Og hele tiden hørte vi et hjerte som slo. Så skimtet vi lyset fra utsiden. Vi var ute. Og vi var i live!

Som kunsthistoriker er jeg vant til å betrakte kunstverk med et distansert blikk og legge all vekt på estetikk og form. Og til å beskrive kunst med ord fra faglige og intellektuelle debatter. Kuben var helt annerledes. Vi stod ikke stille og kikket på en ferdig kunstnerisk form. Kuben var helt åpen, nærmest uten grenser. Den talte til alle sanser; synet, hørselen, hele kroppen. På en ordløs måte. Opplevelsen fikk form mens vi gikk, i et samspill med verket og oss selv. Jeg kjente meg som en seierherre da jeg kom ut, ikke som en kunstkritiker. Verket gjorde meg til helten i mitt eget eventyr.

– Hvordan lager man noe slikt? spør jeg. Hvor kom idéen fra?

Kuben oppstod i alle fall ikke som fiks ferdig idé, sier Birthe. Det tok mange år. Og det startet ikke en gang i Bergen. Tidlig på 1990-tallet jobbet jeg med et kunstprosjekt for blinde og svaksynte. Da måtte jeg lære meg hvordan det er å være i verden når man ikke kan se. Husk at Kuben også har en annen tittel: Landet Innenfor. Av ulike grunner stoppet arbeidet opp før verket var ferdig. Men så kom kulturbyåret. Heldigvis. Da fikk jeg sjansen til å ta det frem igjen.

– Da tok vel prosjektet en annen retning?

– Ja, det skal være sikkert. Men jeg var kommet i siget. Det dreide seg fortsatt om å gi form til noe indre og formløst. Ganske utfordrende! Det var jo ikke akkurat dette jeg lærte på kunstakademiet.

– Nei, du var jo elev av skulptøren Per Palle Storm, som var tradisjonalist. Han dyrket den klassiske akten og håndverksferdighetene.

– Ja, man fikk lære seg anatomi og hva en menneskekropp er. I 4 år tegnet vi og laget skulpturer etter levende modeller (aktmodell). Skulpturene modellerte vi først opp i leire, så støpte vi dem via gipsform til gipsoriginaler. Noen ganger støpte vi originalene i betong. Originalene kunne deretter støpes videre i bronse, en svært omfattende prosess.  Skulpturyrket var den gangen oftest et tungt og møysommelig arbeid, som krevde god fysikk. Men heller ikke Per Palle Storm var bundet av det ytre. Han var like opptatt av følelsene og det emosjonelle. Det var viktig at skulpturene hadde «liv». Dette livet var imaginært og kunne ikke formidles med gester. Han sammenlignet et godt kunstverk med en fuglekasse. Var formen bra, ville fuglen føle seg hjemme og flytte inn.

– Men, så kom det nye tider. Da du reiste til kunstakademiet i Stockholm, var vel Per Palle Storm for lengst passé?

– I Sverige var det modernismen som gjaldt. Der var det ingen som laget modeller i leire. Idéen og det konseptuelle kom i stedet. Tankearbeidet ble viktigere enn det fysiske slitet. En modell kan jo like gjerne være av papp. Lett å lage, enkel å endre. Det finnes mange slike modeller av Kuben.

– Når man leser om kunstnere i pressen, som Bjarne Melgaard eller andre med kjendisstatus, får man ofte inntrykk av at kunsten skapes i ensom isolasjon. Og at alt dreier seg om hva kunstneren føler og opplever. Kunstverket oppfattes som en forlengelse av kunstnerens psyke og biografi, en slags størknet bevissthet. Kan du kjenne deg igjen i slike beskrivelser? Er det slik kunstverk blir til?

– Nei. Slett ikke, svarer Birthe bestemt. La oss gå tilbake til Kuben og Bergen. Kulturbyåret hadde ikke nok penger til å finansiere prosjektet. Derfor måtte vi ut på sponsorjakt. Det var da jeg kom i kontakt med Blikkvalseverket på Laksevåg, som nå dessverre er nedlagt. De bekostet ikke bare stålet, men stilte med verdifull arbeidskraft, mange gode folk som var spesialister på forskjellige felt. Derfor kunne jeg for eksempel lage en stjernehimmel ved hjelp av fiberoptikk, som jeg ikke har peiling på selv. Arbeidet ble krevende på en ny måte. Jeg ble arbeidsleder for et helt team, og måtte hele tiden tenke logistikk. Skal du klare dette, må du kunne lære av andre. Lytte. Være åpen. Ellers kollapser det. Men fungerer samarbeidet, kan det oppstå situasjoner som gir deg noen kunstneriske muligheter du aldri hadde drømt om. Det gjaldt i høyeste grad for Kuben. Uten ingeniørene på Blikkvalseverket hadde den ikke hatt alle de visuelle effektene, som leddlys for eksempel, som er så viktig for magien.

– Er måten Kuben kom til på typisk for deg som kunstner?

– Ja, absolutt. Nå er det mange skulptører som har støttespillere, for eksempel folk som kan sveise og støpe. Men det jeg har spesialisert meg på er en særegen form for teamarbeid, som jeg oppdaget i Sverige, sammen med Hans-Ove. Det dreier seg ikke om hjelp til en bestemt arbeidsoperasjon eller et teknisk problem. I stedet inviterer man de ansatte på en bedrift eller arbeidsplass inn i den skapende prosessen, på like fot. Hierarki og prestisje er bannlyst, tankene må få strømme fritt. Innenfor et slikt tankefellesskap kan det skje vidunderlige ting.

– Er dine arbeidsformer representative for samtidskunstnere generelt?

– Vanskelig å si. Men jeg vil tro at det i så fall gjelder skulptører. Få malere vil vel ha behov for teamarbeid av denne typen.

– Hva er det beste med å være kunstner? Og hva er det vanskeligste?

– Det beste er følelsen av å ha fripass i samfunnet, å kunne bevege seg fritt i ulike sosiale miljøer og sammenhenger. Ingen stengte dører. Her drar vi nytte av de gamle kunstnermytene om at vi er så frie og dypsindige. Ekte vare. Ulempen er alt dette kan føre med seg av selvsentrerthet og arroganse. Det er lett å bli diva.

– Hvor er Kuben nå?

– Som så mye annen samtidskunst fikk den et kort og hektisk liv på ulike utstillingssteder. Etter Bergen var det Amsterdam, Stavanger og Henie Onstad kunstsenter. Så ble den demontert.

Mer om Løveid, se http://birthemarie.com/