Angsten og skammen da jeg våknet, var så voldsom at det føltes som om jeg skulle revne. Jeg kunne ha stilt meg på gulvet og skreket ut, jeg hadde ikke lært noen ting, jeg hadde vært der igjen, i det ukontrollerte og grenseløse, hvor hva som helst kunne hende.[1]

Slik fremstiller Karl Ove Knausgård seg selv i romanen Min kamp (2009-2011). Leseren blir ikke skånet for noe. «Når jeg drikker, får jeg blackouts, og mister kontrollen over mine handlinger, som oftest blir desperate og idiotiske, men også iblant desperate og farlige.»[2] Vi får høre om selvskading, selvforakt og sosiale nederlag, som de fleste ville gjort alt for å skjule. Til tross for dette ble Min kamp en internasjonal bestselger. Eller var det nettopp på grunn av skammen?

I 2015 sendte NRK første sesong av dramaserien Skam. Serien handler om livet til en gruppe ungdommer på Hartvig Nissens videregående skole i Oslo. Seerne ble vitne til pinligheter og skamløsheter av alle slag: voldtekt, utroskap, spredningen av nakenbilder på nett, etc. Ikke akkurat noe jeg selv ville ha vist frem. Men TV-serien ble en kolossal suksess; den fikk en enorm seerskare av folk i alle aldre og ble en «snakkis» på sosiale medier. Konseptet ble solgt til USA og mange europeiske land. To av manusene havnet hos Nasjonalbiblioteket, hvor de skal oppbevares i mer enn tusen år som en del av den norske kulturarven.

Skammen er en av de laveste og mest destruktive av alle følelser, slik har det vært i mange hundre år. Så hvorfor er den plutselig blitt så populær?

I begynnelsen var skammen. Ifølge Bibelen ble Adam og Eva tvunget til å forlate Edens hage etter å ha forbrutt seg mot Gud. Denne hendelsen har satt spor etter seg i billedkunsten, blant annet i Masaccios maleri fra 1425, hvor Adam og Eva jages bort av en engel med sverd. Begge er nakne. Adam holder hendene foran ansiktet, en fortvilet Eva dekker over brystene og kjønnet. Nakenhet var forbundet med synd og skyld. De skammer seg.

Historisk sett har skamfølelsen fungert som en «indre stemme» koblet på fellesskapets forestillinger og verdier. Det knytter den uløselig til sosiale situasjoner, til andres blikk og reaksjoner. Med en seismografs presisjon reagerer den på enhver tilbøyelighet til å ville overskride omgivelsenes normer. Bildene av utdrivelsen fra Edens hage tjente til skrekk og advarsel: se hva som venter deg hvis du ikke følger reglene! Skammen beskyttet den enkeltes verdighet. Uten skam hadde vi kanskje ikke hatt noen kultur eller sivilisasjon.

Det er en lang tradisjon for å avbilde følelser i kunsten. Mange av renessansens malere var for eksempel opptatt av hvordan Maria reagerte da hun ble oppsøkt av engelen Gabriel som overbringer budskapet om at hun skal føde Guds sønn. Bibelen går ikke inn på dette. I Sandro Botti-cellis maleri fra 1490 reagerer Maria med uro, noe vi kan lese ut av gestene og kroppsbevegelsene. Maria viker unna. Hun holder hendene opp foran seg for å markere avstand til engelen. Denne måten å fremstille uro på var en visuell konvensjon, og går igjen fra kunstner til kunstner. Det gjorde den lett gjenkjennelig. Men Maria kunne også reagere på andre måter, med takknemmelighet, ettertanke, underkastelse eller undring. Også disse reaksjonsmøns-trene var kodet og utgjorde et sett av visuelle stereotypier som kunstnerne delte med sitt publikum. Bildene formidlet ikke bare den kristne tro. De spilte også en viktig rolle i opprettholdelsen av normene for hvilke handlinger som kunne synliggjøres og hvilke som måtte holdes skjult.

Da kunstakademiene ble etablert, det første i Paris i 1648, ble fremstillingen av følelser  systematisert for å kunne brukes i undervisningen. Det skyldtes ikke minst maleren og akademiets direktør, Charles Le Brun, som i 1698 utga Mèthode pour apprendre á dessiner les passions. Boken inneholdt et sett av modell-tegninger som studentene skulle kopiere. Hver av tegningene viser en enkelt følelse., slik den kommer til uttrykk i ansiktet, som nå ble regnet som sjelens speil. En av dem viser redselen: oppspilte øyne, hevede øyenbryn og en gapende munn. Le Brun opererte med et stort register av følelser, som oppmerksomhet, beundring, ærbødighet, begjær, sjalusi, etc. Men vi leter forgjeves etter skammen.

Studentene lærte dessuten hvordan de skulle moderere de ulike følelsene alt etter figurenes sosiale status, alder og kjønn. Dette var helt nødvendig for å skape troverdige historier. Bare menige soldater kunne for eksempel vise sterke følelser i en slagscene. Det passet seg ikke for en offiser å hyle og skrike, og enda mindre for en general. For ikke å snakke om kongen! Han skulle opptre på en rolig og verdig måte, uansett hvor kritisk situasjonen var. Slik var det i samfunnet, og slik skulle det være i kunsten. Følelsesuttrykkene var forankret i en hierarkisk og stabil samfunnsorden.

I førmoderne samfunn stod det sosiale hierarkiet med kirken, slekten og familien, for den sosiale kontrollen. Det fantes allment aksepterte æreskoder for hvilke handlinger som var akseptable og hvilke som ikke var det. Den som brøt med disse reglene ble utstøtt. Og man følte seg skyldig, fordi «den indre stemmen» som overvåket den enkeltes atferd rettet seg etter de andres blikk. Skam var noe man ble påført. Så lenge det eksisterte slike relativt entydige sanksjoner og sosiale praksiser, var skammen intet mysterium.

Det skambelagte var tabu i kunsten. Bortsett fra i motiver som  Adam og Evas utdrivelse, var den nærmest usynlig. Først i vår tid er skammen blitt synlig. En av de første skamkunstnerne var den engelske billedkunstneren Tracey Emin. Emin som er født i 1963, laget i 1999 installasjonen My Bed. Som med Knausgårds Min Kamp, ble hun berømt over natten. My Bed fikk den prestisjefylte Turner-prisen og Emin ble en yndet gjest i utallige magasiner og TV-programmer. 

I My Bed viser Emin oss sengen sin. Her lå hun i syv dager, dypt deprimert. Kjæresten hadde slått opp. Emin spiste ingenting, hun bare drakk. My Bed bærer tydelige spor av dette. Sengen er grisete, frastøtende, motbydelig. Lakenet er flekkete av blod og oppkast, sengetøyet er i uorden, hun har slengt fra seg et håndkle og en strømpebukse. På gulvet hoper avfallet seg opp: blodige kondomer, et askebeger som flyter over av sigarettstumper, truser med menstrua-sjonsblod og andre kroppsvæsker, vodkaflasker, p-piller, etc. Men her er også en kosebjørn, noen Polaroid-bilder, et par slippers.  På den andre siden av sengen står en koffert, klar for en flukt. Kunstneren blottlegger sin skam.

«Hva sier vi når vi sier jeg?» spør Knausgård i Min kamp.  Det sosiale hierarkiet er ikke like stabilt som før, og vi må i økende grad skape oss et jeg gjennom en selvrealiserings-prosess. Det moralske kompasset knyttet til en felles indre stemme er svekket. Det er for eksempel ikke lenger primært klassetilhørighet som gjør det umulig å klatre oppover rangstigen, men tvetydige og komplekse symboler.  Det er lett å velge feil klær, feil replikk, feil logikk. Veien fra å mestre omgivelsene til å dumme seg ut kan være kort. Denne forskyvningen har gjort noe med skamfølelsen. Opplevelsen av skam har flyttet seg fra tradisjonen og vi-et til den enkeltes selvbilde og identitet. Når den ikke korrigeres mot en tydelig sosial realitet, kan den, som hos Knausgård, anta grandiose proporsjoner. Mye står på spill, jeget selv er truet. Som Ivar Frønes formulerer det: I eldre tid kunne man bli myrdet, hvis man brøt med æreskodene og påførte familien skam.[3] I dag kan man skamme seg i hjel, helt uten grunn.

Finnes det noe verre enn å blottstilt i all sin ynkelighet? Vår tids mennesker kan svare et ubetinget ja.: frykten for å bli styrt utenfra. Være avhengig av de andres blikk. Lykken er å ta grepet om sin egen historie, bli helten i eget liv. Dette har gitt oss en ny type kunst som vi kan kalle for performativ biografisme. Man skaper seg et jeg gjennom en estetisk iscenesettelse. Det gir kunsten en særlig pirrende attraksjon: grensene mellom virkelighet og fiksjon viskes ut. Er My Bed virkelig Emins egen seng? Hva skjedde egentlig da Knausgård var lærer i Nord-Norge og ble tiltrukket av en mindreårig jente? Denne diffuse tilstanden gir betraktere og lesere et stort spillerom. Vi kan leve oss inn i figurene og betrakte det imaginære universet som en forlengelse av vårt eget liv. Helt uten forbehold.

[1] Karl Ove Knausgård, Min kamp, bind 5. Forlaget Oktober, 2010, 199.
[2] Ibid, bind 1, 126.
[3] Ivar Frønes: «Skam, skyld og ære i det moderne», Trygve Wyller (red.): Skam. Perspektiver på skam, ære og skamløshet i det moderne, Bergen: Fagbokforlaget, 2001, 69 – 81.