Dritt, sa jeg høylytt til min venninne da vi gikk ut av Kodes Stenersenbygg i Bergen. Det gikk ikke upåaktet hen. To pene damer som var på vei inn til Vanessa Bairds utstilling sendte meg noen fortørnede blikk. Den slags sier man ganske enkelt ikke!

Jeg mente hva jeg sa. Det var nettopp en masse dritt vi hadde sett. Den lå i tykke, mørke klumper på bakken i flere av bildene, rant i strie strømmer eller sprutet ut av nakne rumper i tynne, brune stråler. Kroppene var gjennomboret av hull og åpninger i den gigantiske billedsyklusen som dekket veggene fra gulv til tak. De gulpet, lekket og tømte seg. I dette universet var mennesket fullstendig utlevert til kroppen og dens funksjoner, man spiser, kopulerer, driter og dør. Eller kler seg i nydelige kjoler og drikker te i salongen.

Det var flere nyanser av brunt. Mange av billedpanelene viste frem frådende hav og druknede mennesker skylles på land av bølgene. Var det båtflyktninger? Vi lette etter ansiktstrekkene til afghanere, syrere og irakere. Men forgjeves. Hodene som lå og duppet i vannskorpen hadde mørkebrune ansikter med store rosa lepper, akkurat som i rasistiske tegninger av afrikanere i gamle tegneserier som Tintin i Kongo fra 1930. Det er sjelden kost i våre dager, hvor ordet «neger» er forvist fra språket. I bøkene om Pippi Langstrømpe er ord som «negerkonge» erstattet med «Søderhavskonge». Og det er vel den beste løsningen når vi skal bekjempe fremmedhat? Eller?

Dette er en klassisk problemstilling i etikken. Den meldte seg med full tyngde i museumskretser i 2015. Moderne Museet i Malmø hadde laget en utstilling av Nils Dardels (1888-1943) kunst, en av de første modernistene i Sverige. I to av maleriene var det noen brune figurer. Titlene lød: Svarta Diana og Huvudjägarens eftermiddag. I begge bildene befinner vi oss i en jungel. Hodejegeren smiler bredt med en kniv i kjeften og viser frem  byttet sitt. En krysning av et menneske og en flaggermus flyr inn i gapet på en kroko-dille. I Svarta Diana løper dyrene i full fart mot oss: en løve, en sjiraff, et nesehorn, en tiger, en elefant og to sebraer. Apekattene leker seg i trekronene og slangene slynger seg dovent rundt trestammene. Det hersker fred og fordrage-lighet. Og midt på bildet ser vi Diana, romernes jakt-gudinne. Vi kjenner henne fra utallige marmorskulpturer og malerier hvor hun er like hvit som oss. Dardel derimot har gjort henne til en negresse med krusete hår.

De to maleriene var ustyrt med skilt hvor museets ledelse kom med en advarsel: «Vi er opmærksomme på den stereotype fremstilling af Diana, og det er ikke en holdning Moderna Museet Malmö deler. Maleriet blev fremstillet i 1924, og selv om Nils Dardel med stor sikkerhed ikke var racist, så arbejdede han i en tid med andre værdigrundlag end dem vi har i dag.” «Vi er opmærksomme på den stereotype fremstilling af den blodtørstige vilde, og det er ikke en holdning som Moderne Museet Malmö deler.»

Det kan sies mye av disse advarslene, hvor utstillerne tar avstand fra sine egne bilder av hensyn til publikum. Hvis ledelsen hadde vært bedre informert, ville de kjent til Martin Bernals trebindsverk Black Athena:The Afroasiatic Roots of Classical Civilization fra 1987. Bernal argumenterer for at vestlige forskere har oversett hvor mye de gamle grekere lånte fra «svarte» kulturer i Afrika og Fønikia. Det er ikke usannsynlig at de forestilte seg gudinner som Athene og Diana som «negre». Dardel kan altså, uten å vite det, ha vært nærmere sannheten enn museene i Vesten med sin kritthvite skulpturer. Historien har sin egen ironi.

Den viktigste innvendingen mot «etisk skilting» er likevel troen på at ubehagelige fenomener forsvinner om man fjerner et ord fra språket eller en farge fra paletten. Det minner meg om forfatteren Herta Müllers bok Niederungen, som kom ut i 1982. Da hadde allerede sensuren i det kommunistiske regimet i Romania grepet inn. De insisterte på å stryke ordet ”kuffert, fordi det kunne få leseren til å tenke på flukt. Som om frihetslengselen er så lett å utradere!

Da er det mye god etikk å lære av Vanessa Bairds bilder. Hun avstår fra enhver form for moralisme og paterna-lisering, inntar aldri en opphøyet posisjon som «den som vet». Her og der dukker det opp noen fotografier av kunstneren og hennes familie, også de er smurt inn i dritt. Med andre ord: kunstneren vedkjenner seg de dyriske driftene og nedrighetene som skildres. Som tittelen antyder: You Are Something Else. Vi er alle noe mer enn pene kjoler og stilige stuer, vi puler, skriker, skiter. Og lar oss sjelden bevege av mennesker i nød.