Noe var alvorlig galt. Det var den lokale legen i Santa Mira overbevist om. De siste dagene var han blitt nedrent av hysteriske pasienter som fortalte den samme historien. En i familien hadde begynt å oppføre seg underlig, uten at man helt kunne sette fingeren på hva det var. Deres kjære så akkurat ut som før, de snakket på vanlig måte, hadde det karakteristiske fødselsmerket på venstre skulder eller andre kjennetegn. Allikevel virket de fremmede. Det var uhyggelig. Hva skulle de gjøre?
Slik kom legen, som spiller hovedrollen i filmen Invasion of the Body Snatchers fra 1956, på sporet av et skremmende fenomen. Et totalt ukjent vesen kan ta over kroppen din og fordrive sjelen, umerkelig og uten forvarsel, ja uten så mye som en lyd. Som regel skjer det i løpet av natten, mens du sover. Fra utsiden ser disse replikantene ut som mennesker. Men innvendig er de forskjellige fra oss; de er tomme, kalde og følelsesløse.
Denne historien er filmet utallige ganger, og en ny innspilling står for tur. Hvorfor er den så fascinerende? Skyldes det redselen for å miste seg selv? For at noe eller noen skal frata oss muligheten til å være menneske?
Sigmund Freud (1856 – 1939) er inne på dette i et essay om det uhyggelige, Das unheimliche fra 1919. Vi frykter alt som har en uklar identitet, vi vet ikke helt om de er levende eller døde. Han nevner i den forbindelse mekaniske dukker, såkalte automater. De ligner mennesker, men er kunstige tvers i gjennom. I god psykoanalytisk tradisjon fører han uhyggen tilbake til barndommen og til fortrengt kastrasjonsangst.
Også Jacques Lacan ( 1901 – 1982) er opptatt av frykten for å bli lemlestet. I hans teori skjer det noe avgjørende når barnet er mellom 6 og 18 måneder gammelt, i det Lacan kaller for speilstadiet. For første gang kan barnet se seg selv utenfra, i en ytre form. Her trer det frem som et klart avgrenset, stabilt og suverent subjekt som kontrollerer både kropp og omgivelser. Men dette er en bedragersk illusjon; i realiteten er barnet fremdeles hjelpeløst og ute av stand til å beherske noe som helst. Det er helt avhengig av mor. Men det idealiserte selvbildet har en nyttig funksjon; det lindrer angsten og fremmer selvfølelsen.
Historiene om «bodily invasions» baserer seg på en forestilling om at sjelen eksisterer atskilt fra kroppen. En kropp kan leve videre uten sjel. Filosofen Réne Descartes (1596-1650) var mannen bak denne ideen. Han var opererte med et mekanistisk eller sjelløst univers, og skilte skarpt mellom to grunnleggende substanser: res extensa og res cogitans. Det ene er ren utstrekning eller materie, det andre ånd eller tenkende bevissthet. Mennesket er både materie og tanke, men kroppen og sjelen agerer helt uavhengig av hverandre.
Er dette riktig? Den erfarne kunstneren Marte Aas (f. 1966) har nettopp kastet seg inn i denne diskusjonen. I filmen Francine (was a machine), som nå vises på en utstilling i Trondheim kunsthall, tar hun et oppgjør med Descartes. Utstillingen står til 26. april. Til alle som befinner seg i nærheten av denne byen sier jeg bare: løp! Se! For filmen er helt bemerkelsesverdig. Utstillingen byr dessuten på flere verk fra Aas’ virke som fotograf og filmskaper. Den rommer til og med et uhyggelig objekt: en stol i forkledning. Stoffet på møbelet minner om hud, som om det var levende. En aldri så liten hilsen til Freud!
Francine (was a machine) er komponert etter en visuell logikk basert på bilder som ligner fotografier eller stillbilder. Inni mellom bruker også ord. «body without organs» står det skrevet på den ene siden av lerretet omtrent midt i filmen; «souls without matter» på den andre. Og like etter: «I am nature» versus «I am media». Motsetningspar inspirert av Descartes filosofi begge to. Aas setter begrepene i bevegelse. Men tenkningen foregår mest som en undertekst. Historien hun forteller handler om noe annet. Filmen er oppkalt etter Francine, som er et kvinnenavn. La oss spole tilbake til det første bildet.
«I want to tell a story» står det skrevet med hvite bokstaver. Descartes har lagt ut på sin siste reise. Han befinner seg ombord på et skip, på vei til Sverige. Det gikk rykter om at den berømte mannen hadde med seg sin datter. Men mannskapet hadde ikke sett snurten av henne. De tok seg inn i filosofens lugar, for å undersøke saken. Der fant de en mystisk boks. Da de åpnet den, fant de en dukke i legemsformat som kunne både gå og snakke. Sjømennene ble grepet av panikk, og kastet piken i havet.
Er dette sant eller bare en myte? Det er vanskelig å si. Men usannsynlig er det ikke. Descartes giftet seg aldri, men han hadde virkelig en datter som het Francine og som han var svært glad i. Hun døde av skarlagensfeber, bare fem år gammel. Det er også et faktum at han var opptatt av automater. I følge flere kilder hadde han planer om å skaffe seg både en dansende mann, en flygende gris og en løpende hund i en tidlig fase av livet; og interessen for mekaniske leker beholdt han livet ut. Det var ikke noe oppsiktsvekkende ved det; helt siden antikken hadde man fantasert om å lage levende statuer og menneskelignende maskiner. Og eksperimentene ga etterhvert resultater. På Decartes tid fantes det dukker som kunne spille sjakk, skrive brev og musisere, slik vi ser på illustrasjonene som følger denne teksten.
Vi får aldri se Francine i filmen. Derimot får vi små glimt av en prosess hvor mekaniske dukker fremstilles manuelt. Aas har besøkt verkstedet Realbotix i San Marcos, sør for Los Angeles i California, som er kjent for sexdukker med kunstig intelligens. Hun viser oss dryppende kroppsdeler som henger til tørk, legger og lår, rumpeballer og brystvorter, øyne som venter på et hode. Noen av dem er gjengitt her. I andre bilder dukker det opp støpeformer og silikon. Ledninger, stål og kretskort som vitner om bruken av avansert teknologi.
Intet er så rommelig som havet. Det sluker alt; grensene mellom organisk og ikke-organisk materiale hviskes ut. Her havner også Francine. Hun kastes i havet, og går i oppløsning. Men bare for å bli noe annet. «becoming and transgressing in to the unknown» som det heter i filmen. Descartes distinksjoner lider samme skjebne. Kanskje dukker det opp noe bedre? Nye former for liv som overskrider gamle binære motsetninger som kropp og sjel, mann og kvinne?