Dobbeltgjengere og annen uhygge

Det uhyggelige. Vi kjenner alle denne følelsen, som kan overmanne oss og sette oss ut av spill. Men hvor kommer den fra?   

11. september 2001 var en uhyggens dag.  Jeg var på vei hjem, etter en fjelltur i Himalaya, og skulle overnatte på et hotell i Katmandu. Fjernsynet var nettopp slått på, det var nyheter på CNN. Plutselig dukket et passasjerfly opp, på full fart inn i et av tvillingtårnene på World Trade Center i New York. Like etter stod skyskraperen i flammer. Så kollapset den og begynte å spy ut pulverisert betong, støv og fet, sort røyk. Flere tusen mennesker var fanget i en felle, uten mulighet for å komme seg ut. Hundrevis hoppet i døden. I gatene var det vill panikk, byens innbyggere var på flukt. Så kom det enda et fly med kursen mot det andre tårnet. Det hele begynte på nytt.

Dagen etter skrev Jon Arne Markussen, redaktør i Dagbladet:

Terrorangrepet mot New York og Washington, mot verdens eneste tilbakeværende supermakt, er Armageddon, Independence Day, Bruce Willis og Tom Clancy på en og samme tid.

Angsten satt i meg lenge etterpå. Og jeg var ikke alene. Hele Vesten var lamslått. Terroristene kom utenfra, fra en annen kultur, og målet deres var å tilintetgjøre vår sivilisasjon. Det var et tidsskille, hevdet nyhetsoppleseren. Noe lignende hadde aldri skjedd. Men hadde ikke Markussen rett? Det vi opplevde den 11. september 2001 ikke bare noe nytt. Underlig nok minnet hendelsen også om noe vi allerede kjente.  

I essayet Das Unheimliche fra 1919 forsøker Sigmund Freud å grave dypere i det uhyggelige for å finne ut hva slike opplevelser springer ut av.

Det fortrengtes gjenkomst 

Freud innleder essayet med noen refleksjoner over betegnelsen uhygge og dets historie. «Das unheimliche» er et antonym, et ord som er svanger med sin egen motsetning. På den ene siden rommer det noe trygt, vennlig, fortrolig. Og på den andre siden noe hemmelig som man ikke kan se. I vår tid har de to assosiasjonssfærene smeltet sammen og gitt ordet en kompleks og paradoksal betydning.

En varm sommerdag slentrer Freud gjennom en «ukjent, mennesketom gate i en liten italiensk by». Han skriver:

I vinduene i de små husene var det bare sminkede kvinner å se, og ved neste kryss skyndte jeg meg å komme ut av den trange gaten. Men etter å ha vandret formålsløst rundt en stund til, befant jeg meg plutselig igjen i den samme gaten, der jeg begynte å vekke oppsikt, og at jeg nå fjernet meg raskt, førte bare til at jeg på ny ble dirigert tilbake dit. Jeg ble da grepet av en følelse som jeg bare kan betegne som uhyggelig.[1]

Freud flykter fra de sminkede kvinnene. Men han klarer ikke å holde seg unna. Som en fullbåren tvangsnevrotiker vender han tilbake til det han flykter fra. Hans dragning mot kvinner, som han etter beste evne har forsøkt å fortrenge, truer med å presse seg opp i bevisstheten. Det er i dette øyeblikket uhyggen dukker opp. Både det skjulte/hemmelige og de ufrivillige gjentakelsene er viktige aspekter av Freuds begrep om «das unheimliche».

Ett av Per Inge Bjørlos (f. 1952) kunstverk kan utdype dette. Velkomen heim heter installasjonen han laget i 2004 til Jugendstilsenteret i Ålesund. Det høres hyggelig ut, som en omfavnelse. Vi ser inn i en spisestue hvor hele familien pleier å samles. Bordet er dekket med en hvit duk. Tapetet på veggen og stoler med fornem dekor vitner om trygghet og borgerlig velstand. Men plutselig oppdager vi noe som ikke hører hjemme her: noen sylskarpe glassplinter stikker opp av duken. Her er det farlig å sitte! Installasjonen er truende, aggressiv. Vi får frysninger på ryggen. Idyllen slår sprekker.

«Hvor mye tåler vi, før det brister?» spør Bjørlo på Fineart.no. Han bearbeider sine traumer med alle kunstens midler. Velkomen heim gir oss et nådeløst bilde av et eksistensielt drama. Tittelen er ironisk. Vi ønskes velkommen, men advares samtidig mot å stole på «heimen». For det er nettopp her, midt i det fortrolige, at uhyggen befinner seg.

Men hva skyldes den? Freud forsetter å grave i dette spørsmålet ved å fortelle en annen historie, basert på E.T.A. Hoffmans novelle Der Sandmann (Sandmannen) fra 1816.

Sandmannen kommer! Angsten hadde bitt seg fast i Nathaniel, som nå var blitt student. Han kunne fremdeles høre de tunge skrittene til en ukjent person, som pleide å besøke far. Da han var barn hadde moren truet ham med Sandmannen. Barnepiken hadde forklart ham at Sandmannen var en ond mann, som oppsøker slemme barn som ikke vil legge seg. Han kaster sand i øynene deres, til de triller blodige ut av hodet. Så putter han øynene i en sekk og reiser til halvmånen. Der sitter det noen onde barn som spiser bloddryppende øyne med krumme nebb.

Nathaniel gjemte seg i farens arbeidsværelse for å avsløre den ukjente mannens identitet. Det viste seg å være advokat Coppelius, en frastøtende person, som alle familiens barn skygget unna. Like etter blir faren drept i en eksplosjon på arbeidsværelset mens Coppelius er på besøk. Advokaten forsvinner ut av byen uten å etterlate seg noen spor.

Men han dukker selvfølgelig opp igjen, som i en skikkelig skrekkhistorie. Det skjer flere år senere, mens Nathaniel befinner seg i et tårn. Han er fullkomment lykkelig, etter å ha blitt gjenforent med Clara, sin forlovede. Men en fatal impuls får ham til å kikke ned i folkemengden. Og der er han: Coppelius. Nathaniel mister forstanden. Han kaster seg ut fra tårnet og dør.

For Freud handler denne historien om redselen for å miste øynene, å bli blind. De blodige øyeeplene er et symbol på den ubevisste angsten for å miste eller skade sin penis. Freud kobler denne angsten til farsfiguren og hans substitutter eller fordoblinger. Sandmannen er ikke bare Coppelius, men først og fremst et bilde på den fryktede far. Det dreier seg om kastrasjonskomplekset, som ifølge psykoanalysen er et symptom på et uløst ødipuskompleks, hvor barnet hater sin far og begjærer sin mor. Nathaniel deler skjebne med svært mange, blant annet antikkens kong Ødipus, som blir blind etter å ha drept faren og giftet seg med moren.

Det uhyggelige skyldes altså drifter eller følelsesimpulser som sjelelivet helt fra begynnelsen av har vært fortrolig med, men som har blitt fremmed for bevisstheten gjennom en fortrengningsprosess. Uhyggen oppstår når det fortrengte vekkes til live igjen. Det kan skyldes tilfeldige synsinntrykk, som en kvinne i et vindu, bordet i en spisestue eller konturene av et menneske som ligner en man kjenner. Dermed trer de infantile kompleksene og traumene frem fra det skjulte, som gjenferdet i en spøkelseshistorie. Det hemmelige avsløres.

Avhugne hender og andre løsrevne organer kan også skape uhygge, særlig hvis det ser ut som om de er levende. Uklare grenser mellom det levende og døde er i det hele tatt et hyppig motiv i skrekkhistorier og visuell kultur. Tenk bare på filmens aliens, monstre og zombier. Eller på kunstige mennesker, som dukker, roboter og automater. Nathaniel i Sandmannen for eksempel forelsker seg i en kvinne, som viser seg å være en dukke. Dukken har et menneskelig og nærmest perfekt ytre, men mangler indre liv. Dette skaper forvinklinger i forhold til forloveden Clara.

Vi har en medfødt trang til å besjele omgivelsene. Det gjelder ikke bare primitive kulturer, men også moderne, rasjonelle mennesker. Vi kjenner settingen fra skrekkfilmene: vi befinner oss i en dyster skog eller alene på en øde hede, det er mørkt, gjerne storm eller tordenvær. Så hører vi en raslende lyd, eller ser en stubbe med skjegg. Mer skal det ikke til før vi lar oss overvelde av uhyggen og tror vi ser et menneske. Det uhyggelige griper ifølge Freud ikke bare tilbake til barndommens traumer og utviklingen av en jeg-følelse. Det kan også spores til tidlige faser i menneskehetens historie, hvor jeg’et ennå ikke har avgrenset seg i forhold til den ytre verden.

Dobbeltgjengere

Vi kjenner dem godt, Frankenstein, Dr. Jekyll og Mr. Hyde, og mange. Mennesker som fordobler seg eller spalter ut deler av seg selv skaper uhygge. La oss se litt nærmere på en av H.C. Andersens fortellinger, en forfatter Freud nevner i forbifarten. Her følger min tolkning av Skyggen fra 1847.

«Jeg har opplevd det skrekkeligste noen kan oppleve! sa skyggen. Tenk deg – ja, en slik stakkars skyggehjerne tåler ikke stort – tenk deg, skyggen min er blitt gal, han tror at han er menneske, og at jeg – tenk deg det – at jeg er hans skygge!»[2]

Hvem er menneske og hvem er skygge? Skyggen er historien om et menneske i strid med seg selv. Det hele begynner med en lærd mann som reiser til Syden. Han leier et hus i en stille gate, hvor varmen får ham til å holde seg innendørs. Men om kvelden går han ofte ute på altanen og ser over på huset på den andre siden. Til sin store forundring ser han ingen mennesker der. Men en dag synes han at det skinner så underlig fra naboens altan, blomstene stråler i de vakreste farger og midt blant dem står en yndig pike. Innenfra «klang musikken så bløtt og deilig at det var til å flyte bort i vakre drømmer av.»[3]

Da den lærde vender hjem igjen til Norden, oppdager han at ikke lenger har noen skygge. Først etter mange år banker det på døren, og der står en mager, men meget velkledd mann med gullhalskjede og diamantringer. Etter hvert går det opp for ham at det er naboen fra Syden. Og at det er skyggen hans. I de årene som har gått, har skyggen sett og lært mye, «kikket inn der ingen andre kan kikke, og jeg så det ingen andre fikk lov til å se».[4] I tiden som følger tar skyggen for seg av livets goder og gifter seg til slutt med en prinsesse, mens den lærde blir mer og mer marginalisert. Ingen leser lenger det han skriver.

Hvem er levende eller død? Vi er vitne til et menneskes spøkelsesaktige besettelse og kamp med seg selv. Det er uhyggelig. Men hvem er egentlig skyggen? Den kan tolkes som et bilde på fortrengte drømmeimpulser og forbudte ønsker. For mannen virker det fremmed, han har jo støtt det fra seg. Derfor kjenner han det ikke igjen. Men det man forkaster, flytter inn igjen i sjelen og skaper mental ubalanse. Skyggen river seg løs fra sin herre og utsletter ham.

I sitt essay er Freud  opptatt av det individuelle sjelelivet. «Das unheimliche» er et psykologisk begrep. Andre forskere, som Nicholas Royle, Nils Otto Steen, Steen Visholm og Anne Jerslev, plasserer uhyggen midt i moderniteten, som et symptom på dypere konflikter og spenninger i samfunnet. Dette gjenspeiler seg i TV-serien Twin Peaks fra tidlig 1990, laget av David Lynch.

Twin Peaks er navnet på en søvnig, liten by på grensen mellom USA og Canada. Navnet kommer fra de to tårnene på et fjell. Byen er alltid innhyllet i tåke, så man ser dem aldri. Hit kommer FBI-agenten Dale Cooper for å bistå i oppklaringen av et grufullt funn: Den 17 år gamle skjønnhetsdronningen Laura Palmer er funnet drept, grovt mishandlet og innhyllet i plast. Han er pen, sympatisk og romantisk anlagt. Tilsynelatende er han rasjonalist. Men serien avslører at han også har en mørk og farlig side. Han er en splittet mann. Det samme er byen. Ingenting er som det gir seg ut for å være, like under den hjemlige hygge lurer kaos og ondskap. Det onde er sågar spaltet ut som et eget sted, The Black Lodge, som ser ut som en labyrint. Her hersker demonen Bob, som tar bolig i mennesker for å utføre skrekkelige handlinger. Det gjelder også Dale Cooper. Når kom ankommer, sier dvergen som passer labyrintens venteværelse med forvrengt stemme: «Når du ser ham igjen vil det ikke være ham». Dale Cooper gjenoppstår som sin moderiske dobbeltgjenger.

God eller ond? Skurk eller helt? Sant eller falskt? I Twin Peaks-universet er det vanskelig å skille. Det fortrengte hjemsøker ikke bare enkelt-individer men også Loven og dens representanter. Hele samfunnet er demonisert. Rent filmatisk kommer dette til uttrykk gjennom uklare grenser mellom fiksjon og virkelighet.

Hva med 11. september 2001? Jeg var også i tvil, der jeg satt foran fjernsynet, om hva som var virkelighet og hva som var film. Men det som skapte mest uhygge i tiden som fulgte, var tanken på hvor terroren kom fra. Skyldtes den bare noen fremmede, «der ute»? Undersøkelser pekte på mange av terroristene kjente Vesten godt, flere av dem var sågar blitt trent av amerikanske militære. Var de allikevel en del av oss? Hadde vi næret terroren i vårt eget hjerte?

[1] «Det uhyggelige, 1919», i Irene Engelstad og Janneken Øverland (red.), Mellom psykoanalyse og litteratur, Oslo, Gyldendal, 2011, s. 163. Freuds tekst er oversatt av Sverre Dahl.
[2] H.C.Andersen, «Skyggen», i H.C.Andersen: Samlede eventyr og historier I, De norske bokklubber AS, 2013, s. 216-317. Oversatt av Odd Bang-Hansen.
[3] Ibid., s. 308.
[4] Ibid., s. 312.