Å bli sett. Colette og Vanessa Baird

Keira Knightleys vakre ansikt lyser mot oss på en filmplakat. Hun spiller den franske forfatteren Colette (1873-1954) i filmen som går på kino i disse dager. Det er den unge forfatterinnen vi møter, hun som skriver romaner som ektemannen utgir og påstår at han har skrevet selv. Filmen har en intens nerve. Colette, som ble beundret for sin skjønnhet, klipper håret, kjøper seg en dress, og begynner å leve livet på måter som ikke hadde vært akseptert før. Og hun tar et nytt navn, Colette. Filmen viser hvordan en ny subjektivitet eller identitet materialiserer seg og tar form. Hun ville bli sett som Colette. Vi forstår henne godt. Alle trenger bekreftelse. Blir man ikke sett, er man ingenting. Vi blir til i de andres blikk.

Mange drømmer om det samme som Colette, men uten å lykkes. Det kan skyldes mange ting. Men da jeg besøkte utstillingen til Vanessa Baird i Kode kunstmuseum, slo det meg hvor viktig det må ha vært at hun var så vakker. Å være født med et plettfritt ansikt er nærmest et løfte om lykke. Hadde Colette vært stygg, hadde hun aldri klart å bli et forbilde for andre kvinner.

Ansiktene på Kode er helt annerledes, de er pløsete, med slappe, uthviskede trekk. Bildene er malt i akvarell, alle er varianter av kunstnerens ansikt. Det veksler om å være rundt eller smalt. Huden kan være svart eller rødmusset som en fyllik. Det ustelte håret klistrer seg til hodebunnen. Øynene, som er unaturlig store, stirrer på betrakteren med et uutgrunnelig blikk. Hva tror du at du ser, synes de å si.

Prednisolon har Baird kalt denne serien av selvportretter. Tittelen refererer til medisinen Baird har tatt siden 1971 for en kronisk nyresykdom. Bildene viser et ansikt som preges av medisinens bivirkninger. De er kronologisk ordnet og kan leses som en illustrasjon av en diagnose og et sykdomsforløp. Siden jeg ikke kjenner noen som har denne sykdommen, tenker jeg: Er det sånn de ser ut? Eller kanskje: Er det sånn de er? Vi knytter gjerne utseende til en bestemt subjektivitet. Det er derfor bilder har spilt en så viktig rolle for etableringen og opprettholdelsen av sosiale identiteter.

Det fins mange eksempler på dette i 1800-tallets visuelle kultur. Théordore Géricault (1791-1824), en av romantikkens store kunstnere, malte bilder av mennesketyper som den kleptomane, den spillegale, den stormannsgale, og så videre. Han arbeidet for psykiateren Étienne-Jean Georget (1795-1828) på sinnsykeaslyet Salpêtrière i Paris. Georget var opptatt av sykelige besettelser av ulike slag, og brukte bildene som et ledd i kartleggingen av galskapen. Jeg legger ved Géricaults maleri av en kvinne som lider av sykelig misunnelse.

En generasjon senere tok man i bruk ny visuell teknologi. Hugh Welch Diamond (1809-1886), en britisk psykiater og lege på et sinnssykehus, tok i bruk fotografiet, som ble oppfunnet i 1839. Diamond fotograferte selv, og motivet var det samme som hos Géricault: galskapens ansikter. Han fotograferte pasientene sine som ledd i undersøkelsene av mentale sykdommer og som dokumentasjon på ulike stadier av sykdomsforløp. Jeg legger ved et bilde fra 1850-tallet av en seksuelt besatt kvinne. Hun er pyntet med blomster og iført en lang kjole for å ligne Ofelia, som mange kjente fra Shakespeares skuespill Hamlet. Der drukner den stakkars Ofelia seg av kjærlighetssorg. Historien var så populær at besøkende betalte for å komme inn på hospitalet og se en Ofelia vandre rundt i blomster og flagrende gevanter.

Det var ikke bare i psykiatrien man brukte bilder på denne måten. Også kriminologien ble grunnlagt ved hjelp av fotografier av ansikter som representerte ulike mennesketyper. I  Cesare Lombrosos (1835-1909) vitenskapelige arbeider kan man studere hvordan forbryteridentiteter som tyver, voldsmenn, mordere osv. ser ut på foto, både formen på hodet og ansiktstrekkene røper en medfødt forbrytersk tilbøyelighet.

Hverken Diamonds Ofelia eller den sykelig misunnelige hos Géricault ser på oss. De ser vekk, hensunket i  sin egen verden. Vi kan ikke klandre dem, for de ble neppe spurt om det var greit at de ble avbildet. Som pasienter var de fratatt all frihet. De var sperret inne. Det var overlegen som bestemte hva som var rett og galt, og kravet om at man skulle underkaste seg samfunnets normalitet ble håndhevet svært strengt. Den identiteten pasienten ble tilskrevet var et resultat av en maktutøvelse. De som ble malt eller fotografert må ha opplevd det som et overgrep. For selv om et bilde kan ligne på en person, kan det også skygge for noe som er enda viktigere. Hvorfor tror mange at vi bare er én ting? Er Diamonds pasient identisk med Ofelia?  Er sykdommen hele personen? Rommer ikke et menneske noe annet og mer?

Hva er et menneske? spør Per Olov Enquist i den forunderlige romanen Nedstörtat ängel fra 1985. Han leter etter svaret på helt andre steder enn 1800-tallets vitenskapsmenn. De la normaliteten til grunn, alt annet var avvik, sykdom og abnormiteter. Enquist søker seg til randsonene, der monstrene og alt det avskyelige holder til. For det er her vi kan få øye på grensene for det menneskelige.

Pinon heter en av romanens skikkelser. Han har en medfødt utvekst i pannen, som vokser seg stort som et hode. Historien går ut på at han først ble vist frem på et omreisende freak show. Så ble han kidnappet av noen gruvearbeidere som vil holde seg inne med djevelen og trodde at han var satans sønn. De sperret ham inne i en grotte.

I begynnelsen beskrives Pinon i dyremetaforer og omtales som «den». Han er ikke en gang et subjekt. Det mest avskyelige ved ham er utveksten. Pinon forsøker å skjule den ved å surre et tøystykke rundt det ekstra hodet. Han er redd for å bli sett. Men så betrakter han seg selv i speilet og ser at det er vakkert. Han gir hodet et navn, Maria. Og når Pinon kaller henne ved navn, begynner også gruvearbeiderne å gjøre det. I romanen gjennomgår Maria en forvandling, fra ikke-eksistens til et selvstendig menneske. Det samme gjør Pinon.

Pust frem mitt ansikt. Slik lyder det i Nedstörtat ängel. Et menneskes sjel kan ikke rammes inn. Og det kan ikke fotograferes. Det må pustes frem.