ERINDRINGER

Katalogtekst til utstillingen Erindringer på Galleri Langegården
12. februar – 6. mars 2022

Sæbøvågen ligger på Radøy på vestkysten. En dag i 1989 kom en fremmed kar kjørende på den smale veien gjennom det lille tettstedet. Han hadde sterke armer og en veltrimmet mustasje. Ikke lenge etter la folk merke til at det var kommet et nytt hus i skråningen ned til fjorden. Det ble liggende lavt i terrenget, i ly for stormkastene fra havet. «John Petter Havnerås», står det på dørklokken. «Atelier.»

Forunderlige ting skjedde også på nabotomten. Et nedslitt våningshus ble forvandlet til en skinnende juvel, og høner og fasaner spankulerte stolt omkring som om de befant seg i Edens hage. Herfra gikk det en sti ned til atelieret, som ble kalt «Sellanraa». En aldri så liten hilsen til Isak Sellanraa i Knut Hamsuns roman Markens grøde.

Den makeløse jord


Sinnets bilder

Det er grått og vått i Sæbøvågen, den dagen jeg besøker John Petter. Typisk vestlandsvinter.

En serie malerier står og lener seg mot veggene i atelieret; det er bare fire uker til utstillingen åpner i Galleri Langegaarden. Men rekkefølgen er ennå ikke klar. Det er ikke helt enkelt å bestemme hvilke bilder som skal henge ved siden av hverandre. «Det kommer vel an på hva du vil at de skal fortelle?», sier jeg. Og dermed er vi i gang.

Lyst og lett. Det er førsteinntrykket. Mange av maleriene har varme farger; gult, rødt, oransje. Det gjelder også bildet med tittelen Den makeløse jord som er et av de største på utstillingen. Men Havnerås har lagt inn litt blått og grønt, for å få en kjølig kontrast. Penselstrøkene er florlette og transparente, slik at underliggende lag med farger skinner gjennom. Vi får en fornemmelse av flyt og flyktighet.

Komposisjonen er åpen og fragmentarisk; de figurative elementene er plassert i klynger som er spredd utover lerretet uten å være underkastet noe felles blikkpunkt eller enhetlig rom. Vi drar kjensel på ulike ting; en fugl, et menneske med bare legger, et dyr, en stor stein, osv. De er kjedet sammen på en tilsynelatende tilfeldig måte, uten en sammenhengende eller narrativ mening.

Er det ikke som i drømmen, hvor bilder, tanker, lyder og følelser passerer gjennom sinnet? Det vi har opplevd samme dag kan aktivere erindringsbilder fra opplevelser fra helt andre tider og steder. Når vi sover, kommer det ingen sanseinput utenfra, så hjernen kan gjøre hva den vil. Den er hyperassosiativ, og beveger seg nokså fritt rundt i hukommelsen vår.

Drømmer er hjernens måte å bearbeide tanker, hendelser og følelser. De gjør bruk av minner og forestillingsbilder som det enkelte mennesket har. Derfor er de personlige. Men det finnes også kollektive drømmer, som springer ut av felles, kulturelle erfaringer. Den overgrodde kirken i maleriet La Cuba bysantina kan tolkes som et slikt erindringsspor. Den ble bygget i bysantinsk stil på 900-tallet i Alkantara-dalen på Sicilia, hvor Havnerås er godt kjent. Ruinene ligger vakkert til med vulkanen Etna som bakteppe.

Sansning og affekt

Bare en drøm, kan vi si, når vi vil avfeie noe som ren fantasi. Drømmebildene skiller jo ikke mellom sansning og forestilling. En kentaur og en stein har samme sannhetsgehalt. Da stoler vi mer på empiriske fakta og ting som kan observeres. Men hva med estetiske opplevelser, er de like subjektive som drømmen?

Maleriene til Havnerås er vakre og behagelige. Vi lener oss tilbake i godstolen og nyter det vi ser. Men kan de påvirke oss på andre måter?

«La meg sove på det», sier vi gjerne, når vi er usikker på hva vi skal gjøre eller forsøker å løse et problem. Drømmer hjelper oss å finne de rette svarene. De ha en kognitiv funksjon. Det skyldes ikke minst at de har en assosiativ struktur. Tankefigurer kan settes sammen på uventede måter som bryter med innlærte rutiner og tradisjoner. Drømmen bærer på et løfte om fornyelse og innovasjon.

Hva er et godt bilde? Utstråler det ikke et eller annet noe som gjør opplevelsen særlig intens? Dette er et tema i nevroestetikken, som studerer affekter. Affekter er en form for overføring eller fri flyt av livskraft eller energi som kommer utenfra og strømmer gjennom oss. De fanges ikke alltid opp av bevisstheten og er derfor vanskelige å beskrive. Like fullt kan de påvirke oss både kroppslig og intellektuelt. Også et maleri kan ryste deg og rokke ved inngrodde forestillinger, slik at tankene settes i bevegelse.

La Cuba bysantina