Kan du huske hvordan vi ble kjent, Allan? Tilsynelatende ved en ren tilfeldighet. Men når jeg tenker på det nære vennskapet som i etterkant utviklet seg mellom oss, to så ulike personer, er jeg likevel ikke så sikker på at det var helt tilfeldig. Kanskje ikke du heller, når det kommer til stykket? Iallfall må også du på slutten av 1980-tallet vært åpen for at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi kan fatte med vår fornuft. Selv om det nok var mest lek fra vår side i det som førte til vårt første møte.

En ettermiddag ble jeg spådd i hånden av Anne Søyseth på Torgalmenningen. Hun var leder på Café Opera, Bergens desidert mest populære kafé for studenter og unge kunstnere, forfattere og akademikere. Hun var dessuten svært opptatt av åndelige og overnaturlige fenomener. Det hun leste i hånden min, var så pass interessant – eller foruroligende? – at vi ble enige om en oppfølgingsseanse hjemme hos henne på Nordnes. Og der kom du innom på vei til – nettopp Café Opera, der du vanket mye på denne tiden. Du var skilt og jobbet på oljeplattform i Nordsjøen, og bodde på Nordnes de ukene du hadde fri. Du kjente åpenbart Anne, siden du kom innom, du også for å bli spådd.Det var det som brakte oss sammen.

Det var ganske mye som skilte oss. Du var utdannet fagarbeider, hadde vært bonde og familiefar, og var engasjert i fagforenings- og sikkerhetsarbeid der du jobbet. Jeg var akademiker, med doktorgrad i fransk litteratur og ansatt på Universitetet i Bergen i allmenn litteraturvitenskap, med to lengre engasjementer ved franske universiteter bak meg. Men det var noe med din karisma, åpenhet og mangel på fordommer som med en gang tiltalte meg. Og så var du jo en flott mann, da. Du likte åpenbart meg også på tvers av alle forskjeller. Kanskje fordi jeg også er nokså åpen og spørrende og lite belærende, men samtidig relativt trygg på meg selv. Dessuten var noen av mine temaer – pornografi, Huysmans og dekadansen, Baudelaires poesi og Batailles tenkning om erotikk – noe som også interesserte deg sterkt.

Vårt vennskap har vart i over 30 år, og selv om vi av geografiske grunner ikke har sett så mye til hverandre de senere årene, er kontakten mellom oss stadig givende. Det er skrevet kloke ord om forskjellen på vennskap og kjærlighet, men dypt vennskap og dyp kjærlighet har også noe grunnleggende felles, nemlig det at de involverte følelsene ikke kan forklares rasjonelt. De bare er der. Som et faktum. På tvers av alle ulikheter og sprikende idéer. På tvers av ulike livsstiler og eksistensielle prioriteringer.

Det var ikke uvesentlig for vår relasjon at du kort tid etter vårt møte giftet deg med franske Alda og ble kunstner på heltid. Jeg har alltid likt det du har laget, preget av en spennende kombinasjon av engasjement og skjønnhet. På begynnelsen av 1990tallet publiserte Morgenbladet en samtale mellom oss hvor vi snakket om dette. Jeg tror likevel at vi hadde vært venner også selv om du ikke hadde blitt kunstner på heltid. For meg var, og er, du nemlig kunstner tvers igjennom – i hele ditt liv, i din måte å være på, i din måte å tenke på, i din måte å artikulere deg på.          

La oss se litt på det jeg anser som dine hovedverk: Parringsbenkene, På den åttende dag og Paktens ark. Jeg foreslår at vi starter med en skulptur fra 1995 med tittelen Omskjæringsstol.

Allan: En del mennesker opplever denne skulpturen som vakker, og det gleder meg selvsagt. Men den er også noe mer. Hvis man reiser den opp på høykant, oppdager man blodrennene og kan selv få følelsen av å ha blod på hendene. Man ser det man ser, og velger bort det man ikke vil se. Omskjæring er et hyperaktuelt tema også i dagens Europa, fordi mange muslimske innvandrere insisterer på å fortsette å praktisere denne barbariske skikken.

La meg nevne et minne fra en utstilling jeg hadde i København – et minne som sier mye om hvordan den politiske brodden i mine parringsbenker er blitt neglisjert eller misforstått. Det er åpningsdagen, salen er ganske full av besøkende, det er min første utstilling i den danske hovedstaden, og alle parringsbenkene er med. Jeg snakker med en representant for den norske ambassaden da det plutselig dukker opp en kvinne foran oss uten varsel og sier til meg: «Du er rasist; du er fascist». Jeg kan ikke huske hvor mange mennesker det var i den store salen, men det ble aldeles tyst. Det er ganske klart at gitt konseptet bak mine skulpturer så hadde ikke denne kvinnen fattet noen ting. Hun hadde muligens fått med seg at det handlet om utnyttelsen av slaver i USA. Men at det var en stor avl av slaver som ble levert til farmere som arbeidskraft, var nok ukjent for henne – og for mange andre. For meg var protesten mot rasisme og undertrykking viktig. Men skulpturene handler også om seksualitet, så prosjektet hadde derfor en viss dobbelthet i seg.

Per: Du har fortalt meg om en bok du fant på Fretex som heter Slavinner, og som beskriver hvordan kvinnelige slaver ble utnyttet seksuelt i Sørstatene i USA, for å avle frem sterke og dyktige slavearbeidere. Det var her du fant ideen til parringsbenkene. De ble stilt ut flere steder og noen også kjøpt av privatpersoner. Men avdekket ikke interessen for disse skulpturene en viss tvetydighet? Sagt annerledes: Antok ikke mange av de fascinerte nåtidsbetrakterne i realiteten de amerikanske slaveeiernes blikk, som var dobbelt: åpent for slavekvinnenes seksuelle tiltrekning i seg selv og samtidig instrumentelt og «nytteorientert», opptatt av hvordan disse kvinnene kunne bidra til ny arbeidskraft? Mitt kanskje litt impertinente spørsmål er om det også er noe av denne dobbeltheten i din egen tilnærming til parringsbenkene.

Allan: Hvis ikke det ikke hadde vært en dobbelthet hos meg, ville jeg ikke skapt dem. Det handler om en gjenkjennelse. Alt i livet handler om gjenkjennelse. Hvis man ikke opplever gjenkjennelsen, er man fattig. Jeg har ikke noe problem med å innrømme at jeg har alltid vært fascinert av erotikk. Men hvis man tror at jeg med dette ordet bare mener sex i ordets enkle betydning, misforstår man helt. Også politikk dreier seg om erotikk. Det handler om sterke krefter. Om å ville nyte, ha makt, dele makt og eie og bli eid. I ytterste konsekvens om å ville besitte. Jeg var opptatt av boken Slavinner, fordi den ikke bare handlet om å produsere slaver, men også om frøken Lalange som kom til sin onkels farm for å overta driften. Hun var ensom, men hadde et naturlig seksuelt begjær og endte med å ta seg en elsker. En neger. Han måtte ligge på gulvet, enten utenfor eller innenfor døren hennes. Når man leser boken, blir det klart at også forfatteren hadde forstått denne delen av livet. Lalange vandret rundt på eiendommen blant alle hyttene for kvinner og noen få hytter for menn. Hun også var ofte i parringshusene og diskuterte med dem som valgte ut hvem som skulle parres med hvem for å få det beste avkommet. Jeg var nysgjerrig på hvem denne frøken Lalange var, og på historien bak.     

Da prototypen til parringsbenkene ble stilt ut på Akvariet i Bergen, husker jeg særlig to episoder. Den første var at en kvinne sto så påfallende lenge ved parringsbenken at jeg til slutt syntes jeg måtte spørre henne hva hun tenkte sånn på. Hun svarte at hun var direktør for et verdensomspennende konsern, og at hun derfor reiste rundt i hele verden. Hun var spesielt opptatt av arkeologi, sa hun, og i min skulptur kjente hun igjen formen fra en utgraving i et afrikansk land. Likheten mellom den parringsbenken jeg hadde skapt og den forhistoriske formen hun hadde sett ved en utgraving var slående for henne. Hun undret seg hvordan jeg hadde kommet frem til denne formen. Jeg svarte at den lå inni meg, at jeg ikke hadde hatt noen forbilder da jeg skapte parringsbenken.

På utstillingen på Akvariet kom det også et norsk-amerikansk reiseselskap. De spurte om hva som lå bak parringsbenken, og jeg fortalte om familien Lalange som drev med produksjon av slaver. Da gikk diskusjonen heftig blant dem om hvor Lalange kunne ha hatt sin farm, fordi de var kjent i området. Jeg valgte å forlate dem der og da, men det ble viktig for meg å forfølge historien om familien Lalange. Jeg sendte derfor et brev til den amerikanske ambassaden i Oslo og spurte om de kunne hjelpe meg med opplysninger om denne familiens historie og slaveproduksjon. Jeg la også ved en katalog med min produksjon og tok opp flere spørsmål. Jeg fikk et brev tilbake 4. mars 1997, og det viste seg at de hadde arbeidet mye med saken, slik at de kunne gi meg ny informasjon. De trodde at Janet Lalange kunne være et psevdonym for Michael Pollack. Den amerikanske ambassaden i Oslo kontaktet den amerikanske ambassaden i København fordi de trodde at de der muligens hadde en større kunnskapsbase. Den som svarte på min henvendelse, var meget vennlig og positiv og ga utfyllende opplysninger. I tillegg takket han for katalogen og skrev at skulpturene var praktfulle. Etter dette var jeg i gang med en hel serie parringsbenker.

Per: Du laget 7 parringsbenker. 7 er jo et hellig tall. Jorden ble som kjent skapt på 7 dager ifølge 1. Mosebok, og går igjen i mye bibelsk symbolikk. Flere av dine titler viser også til vår bibelske arv: På den åttende dag og Paktens ark. Hvorfor har du innført denne bibelske dimensjonen i ditt kunstneriske univers?

Allan: Da vil jeg første stanse litt ved skulpturen Paktens ark, som jeg skapte til en utstilling i Charlottenborg i København. Paktens ark må ses i sammenheng med brenningen av skulpturen Synden fra himmelen samme sted. Jeg hadde valgt tittelen Synden fra himmelen for å ikke provosere så mye. Kunstkritikeren Trond Borgen skrev om denne skulpturen og brenningen av den og viste til «arvesynden». Jeg gravla brannrestene i en sarkofag for å holde denne energien synlig, men temmet og brutt.

Det er ingen forskjell på denne handlingen og det at vi etter naziperioden i Europa har sørget for å beholde restene av utryddingsleirene i Tyskland og Polen for å minne menneskene om hvilke farer som truer oss, og som vi må være oppmerksomme på. Min kunstneriske handling var symbolsk og dypt personlig, men ble også foretatt på vegne av alle undertrykte mennesker. Slik blir kunsten til et frigjøringsprosjekt. Kunstens privilegium er å vise at grenser kan sprenges. En kunstner kneler ikke for et System, men står opp i frihet!

Da er vi tilbake til Paktens ark. Min opprinnelige tittel på den skulpturen jeg brente, var «Gud», som er et symbol felles for alle religioner. For hva ville jeg egentlig si med denne skulpturen? Noe så enkelt som at hvis Gud er død og vi ønsker tilgivelse for det gale vi har gjort, enten vi har bombet et folk eller drept et menneske, så har vi ikke lenger Gud å gå til når vi angrer og ber om tilgivelse. Pakten er brutt. Paktens ark er Bibelens symbol på forbindelsen mellom Gud og mennesket. Men nå, i vår gudløse, sekulariserte tid, eksisterer bare den muligheten å kunne oppsøke den personen eller de menneskene du har øvet vold mot, se dem i øynene og be dem om tilgivelse.

Skulpturen symboliserer at pakten nå gjelder mellom menneskene. Det er slutt på flukten til en forestilling om en Gud, enten muslimsk, jødisk eller kristen, og håpe og tro seg tilgitt av Ham. Har jeg bombet et folk, er det til dette folket jeg må jeg gå og be om tilgivelse. Det er det det dreier seg om i Paktens ark som sto i København med et gullforgylt lokk med en inngravert kode hentet fra 1. Mosebok.

Mitt skulpturprosjekt kan ses som en kamp mellom det gode og det vonde. I koden på lokket, ligger egentlig svaret på hemmeligheten om hvordan vi kan vinne over det onde. Der er løsningen; den ligger rett foran øynene på oss. Teksten fra Moseboken, som er oversatt fra hebraisk til norsk, gir svaret på hvordan vi kan knuse det onde.

Per: Du stilte ut flere ganger i København?

Allan: Ja, det ble faktisk tre utstillinger på Charlottenborg. Normalt fikk en kunstner bare stille ut én gang der, men det var sterke ønsker om at jeg stilte ut mer der, og da kom Vokter I,  Vokter II og Vokter III, samt Synden fra himmelen, som jeg hadde bestemt meg for skulle brennes. Den siste skulpturen jeg hadde med, var en sarkofag i galvanisert stål og glass. Synden fra himmelen ble brent 5. mai 2000, fordi frigjøringen fra nazismen ble markert på denne dagen i Danmark. Brannrestene fra skulpturen ble lagt inn i sarkofagen og deretter ført inn i utstillingssalen på Charlottenborg 6. mai. Jeg ville bevare restene slik bygninger og annet i utryddingsleirene under andre verdenskrig er blitt bevart for at vi ikke skal glemme. Under brenningen kom dansk TV og filmet og viste deler av opptaket. Videoen ligger stadig på YouTube.

Per: Hva synes du om mottakelsen av kunsten din? Har den blitt forstått? Har det andre har ment endret din egen oppfatning av den?

Allan: De kritikerne som har skrevet mest innsiktsfullt og givende om kunsten min, er Trond Borgen i Stavanger og Siri Meyer i Bergen. Begge har ikke minst vært opptatt av skulpturen På den åttende dag (1997), og begge har beriket min egen oppfatning av den. Borgens artikkel har jeg selv gjort elektronisk tilgjengelig, og Siri Meyers fantastiske essay kan leses på hennes blogg. Jeg gråt av glede og takknemlighet da jeg leste det.

Utgangspunktet for skulpturen På den åttende dag var et ønske om å videreutvikle en parringsbenk hvor slavinnens hode skulle ligge i en nakkestøtte med giljotinmekanisme plassert over seg. Når hun var ferdig parret, eller ferdig brukt, skulle giljotinen falle. Jeg hadde selv en relativt enkel filosofi angående dette. Det jeg ønsket å visualisere, var at når samfunnet er ferdig med et menneske, det vil si har tatt ut det mennesket kunne yte økonomisk, da er det bare over og ut.

Tittelen På den åttende dag gir vel også assosiasjoner til Bibelen. Og det er helt riktig, som du gjør, Per, å understreke den bibelske dimensjonen i min kunst. Her vil jeg også understreke noe du vet godt, nemlig at jeg vokste opp i et meget kristent hjem, med en far som var pastor og forkynner. Det er mye opprør i mine verk både mot den kristne lære og mot ham, men kristendommen og dens myter er likevel en viktig kulturell referanseramme for meg.

Per: I Sverige har du, blant annet på grunn av en dårlig skulder, arbeidet mest med fotografi. Innenfor det mediet har du også valgt en tematikk som er til stede i de første skulpturene, nemlig undertrykking, og spesielt seksuell undertrykking, av kvinner. Denne gangen har du fokus på muslimske kvinners bruk av burka, som oftest, men ikke alltid, er påbudt. I denne sammenhengen er det også en spenning mellom selve det visuelle uttrykket, som kan være svært vakkert, og tematikken, med vekt på ydmykelse og frihetsberøvelse. Slik kan vi si at dagens engasjerte, og i en viss forstand politiske, kunstner Allan Christensen viderefører et engasjement som alltid har vært der. Men vi må straks legge til at engasjementet aldri overflødiggjør det intense arbeidet med selve den materielle utformingen av fotografiet. Det finnes kunstnere som kunne nøye seg med å male eller fotografere et enkelt og klart utrop: «NEI TIL BURKA!» Dette er ikke din måte å henvende til verden på. I et vakkert bilde ser vi mye bedre hvor flertydig bruken av burka er. Vil du kommentere dette litt?

Allan: Med mine 80 år og erfaringer fra forskjellige fag og yrker kjenner jeg nå at tiden er slik at det står om livet. Ikke mitt liv, men fellesskapets. Alt det er livsviktig å ta vare på, vår kulturarv, vårt ståsted. Jeg motsetter meg at det blir innført holdninger som vil destruere sivilisasjonens ståsted. Det påvirker meg meget sterkt. Jeg tenker på Michel Houellebecqs roman Underkastelse. Der får Frankrike en muslimsk president. Min skulptur Omskjæringsstol har egentlig samme «budskap» som Houellebecq, bare mer brutalt. Det store deler av den muslimske kultur praktiserer, viser jeg nemlig fysisk. Etter at skulpturen hadde vært utstilt i København, omarbeidet jeg den etter å ha bosatt meg i Sverige. Jeg forandret sokkelen, men beholdt oversiden med avtapningshull. Løfter du skulpturen opp og ser på undersiden, får du følelsen av å få blod på hendene.

Hvorfor skjedde omarbeidingen i Sverige? Det var en opplevelse å høre dine ord i Paris i fjor, Per, om Houellebecqs roman. Jeg forstod det hele og ble ført tilbake til min virkelighet i det landet jeg bor i nå som riktignok ikke har en muslimsk president. Men maktapparatet, den politiske eliten, fører likevel inn mennesker med middelalderske religiøse muslimske verdier. Slik brytes folks verdigrunnlag ned, alt det de har bygget sin utvikling på. Det som skjer i Sverige er i praksis det samme som i Underkastelse. Omskjæringsstolen representerer tvangsunderkastelse, eller fysisk og politisk vold mot et helt uskyldig liv. I Frankrike nikket man gjenkjennende til Houellebecqs fremstilling. Men her hvor jeg er, kan det virke som om man trekker man på skuldrene. Men gjør man egentlig det?

Gir jeg nå uttrykk for et høyreekstremt synspunkt? Det gjør jeg etter mitt syn ikke. De høyreekstreme synspunktene og handlingene i dagens politikk kommer i virkeligheten fra det som vi tidligere kalte venstresiden. Rollene er byttet. Det er venstresiden som i praksis går inn for destabilisering av samfunnet – og som vil kontrollere og sensurere ikke bare meninger, men også kunsten, både den fortidige og den nåtidige. 

Min opplevelse av den tiden vi lever i, svarer langt på vei til det jeg mener de norske samtidskunstnerne Bjarne Melgaard og Bjørn Båsen, hver på sin måte, uttrykker i sine verk: Vi står ved et tidsskille. Hos Melgaard opplever jeg det samme som min bror Steinar Christensen fikk frem på sin skulpturutstilling i Dresden for mange år siden: at festen er over. Filosofen Jean Baudrillard, som du har oversatt, Per, sa det samme. Det er nærliggende å trekke frem Daniels bok i Bibelen, hvor en hånd skriver på veggen: Mene tekel ufarsin. – fritt utlagt: Undergangen er nær.