Going grey er tittelen på Liv Dysthe Sønderlands installasjon, som har vært å se i Bergen domkirke i sommer. Eller «Å bli hvisket ut», som den ville lyde på norsk. Den er laget etter biskopens ønske, hun vil skape forsoning mellom tatere og nordmenn. Denne intensjonen ble lagt til grunn i omtalen av verket på Facebook. På bloggen min, sirimeyer.no, er det ingen slike bindinger.

Hanna Arendts individer

Dette essayet er inspirert av Hanna Arendts filosofi (1906-1975), og særlig hennes forståelse av moderniteten. På slutten av 1700-tallet fikk individet en sterkere posisjon i samfunnet, det personlige og det private ekspanderte i offentligheten, samtidig som vilkårene for å utfolde sin individualitet ble stadig vanskeligere å innfri. Dette var tiden for Stalins arbeidsleire og folkemordet på jødene. Arendt måtte selv flykte fra nazi-regimet i Tyskland i 19033 fordi hun var jøde, og levde som statsløs flyktning i 17 år, inntil hun slo seg ned i USA.

Drømmen om Norge

Sønderland arbeider med symboler, I utgangspunktet kan det være relativt enkle ting, som hun lader med mening og assosiasjoner. Hun har f.eks. knyttet et teppe, som er 33 meter langt og minner meg om en sti som snor seg gjennom et imaginært landskap. Den første delen skiller seg ut ved å være laget i India, som romanifolket regner som sitt opprinnelsessted. Teppet kan sies å symbolisere den lange vandringen fra India, gjennom et helt kontinent, som 400 år senere skulle ende opp i Norge. Omrisset av et norsk hus er tapet på gulvet i domkirken. Det bærer på en utopi, drømmen om en ny og mer fullkommen verden.

Assimileringspolitikk

Slik gikk det ikke. Mange tatere ble internert i Svanviken, en arbeidsleir for tatere i Møre og Romsdal (1907-1998), selve symbolet på assimileringspolitikken. Her ble de fratatt alt. Språket deres ble forbudt, det samme ble musikken, og håndverket. Kontakten med slekt og venner ble brutt.

En tredjedel av alle barna forsvant, de vokste opp på barnehjem uten å vite at de var tatere. Det eneste som er igjen etter dem er 1500 trykk, hver figur i monotypier på 10×15 cm, samlet i en grå og anonym oppbevaringsboks.

Going grey

De taterne som bodde i Svanviken følte seg hvisket ut. Ordene er deres egne. Alt de en gang hadde hatt av individualitet og egenartet, er borte Sønderland forsøker å gjenskape denne hendelsen i domkirken. Hver tater er tegnet på papir, i full størrelse, fragmenter av fotografier fra menneske fra leiren, er påført med silketrykk. Bleke gjenferd, som er fattige på farge. Hvordan den fargerike flokken har sett ut før de trådte inn i det norske hus, de er vanskelig å forestille seg.

Mangfoldets verdi

Sønderland behersker den vanskelige kunsten å antyde, fremfor å presentere oss for en ferdig fortolkning. For å få kunnskap om hva det betyr å bli usynlig, må vi selv bidra med våre følelser og fantasi. Vi stiller oss ikke utenfor taternes verden, men omfavner det sette med et ømt blikk. Going grey er en viktig ressurs for alle som i likhet med Arendt ønsker mangfoldet velkommen.